Stikkordarkiv: Nepal

En liten julehilsen til alle der hjemme

Vi prøvde å få til litt julestemning her også, men det var jammen ikke så lett, særlig siden den nepalske redaktøren min ikke skjønte hvorfor jeg ikke kunne levere ham en ny artikkel på julaften. Vi skulle på julemiddag sammen med de andre nordmennene her nede, men så fant jeg ut at jeg manglet fin nok kjole og så måtte jeg sykle på Gards høye, rare indiske sykkel som går som et skudd helt ned til en tibetansk butikk nede i hugget her og kjøpe en tibetansk festdrakt i silkestoff, så det ble jo bra, men mens jeg syklet i denne forferdelige støvete trafikken og sola stekte og de mange forbipasserende ropte så høyt de kunne om jeg skulle kjøpe noen grønnsaker i dag, tenkte jeg at dette er jammen den rareste jula jeg noen gang kommer til å få oppleve.

Heldigvis hadde mamma og svigermor tatt med noen gaver fra Norge som Kristoffer kunne åpne og alle kort ble lest flere ganger, men de fleste pakkene ble nok dessverre i stedet konfiskert av det nepalske postvesenet. Ja, ja.

Siden dro vi til Chitwan (ved grensen til India) på juleferie, hvor vi red på og badet med elefant og kikket på neshorn og krokodiller med Kristoffer oppi en vinglete ustødig kano og så var vi på jeepsafari og «junglewalk» (som er akkurat det det høres ut som), der guiden plutselig begynte å be til Gud eller Buddha om beskyttelse mot ville dyr! Det var en makeløs flott ferie, kanskje den beste jeg har opplevd noensinne, bare så synd den tok slutt. Hverdagen er ikke like glamorøs og jeg lengter litt hjem og gleder meg til sommer ved sjøen i Trøndelag.

Stor klem til alle

Kathmandu, desember 2004

Hva er en bra kvinne?

Jeg møter henne på kontoret hennes i Ekantakuna i Kathmandu. I gangen henger det plakater om kvinners muligheter til å jobbe for fred og om hvordan kvinnelige flyktninger lider. Bandana Rana er leder i Women Communicators Group og visepresident i SAATHI, en organisasjon som arbeider mot vold i hjemmet i Nepal. Innimellom disse jobbene leser hun nyheter på Nepal Television, hun er aktiv i sosialt arbeid og mor til to.

Siden jeg er elendig på å orientere meg, er jeg lettet over endelig å ha funnet riktig sted. Det ser til og med litt ut som NGO-ene hjemme, tenker jeg, mens jeg venter på Rana i ressurssenteret, som egentlig er et bibliotek hvor mer enn 100 kvinnelige journalister kan  komme og lese, dele erfaringer og diskutere.

Jeg ser nysgjerrig på sekretæren som er travelt opptatt med å oppdatere websiden «Unifem». Over hodet hennes er veggen dekorert med en artikkel om kvinners dårlige representasjon i media og et dikt som heter «Hvordan gjenkjenne en god kvinne». Jeg leser at en god kvinne er en stolt kvinne som vet hva hun vil, som ikke er redd for å uttrykke sine egne behov og som ikke er avhengig av bekreftelse fra andre. Døren åpner seg. Rana ser avslappet ut bak sitt store skrivebord, unnskylder at hun er sen og bestiller varmt vann for å lindre sin såre hals.

  • Hvordan har det seg at du begynte å jobbe for kvinners rettigheter, spør jeg, vel vitende om at akkurat denne kvinnen er velstående nok til at hun kunne levd et lykkelig og beskyttet liv uten videre anstrengelser.
  • Jeg har vært veldig heldig. Først og fremst ble jeg født i byen. Jeg vokste opp i en liberal familie og fikk en god utdanning. Men også i min familie opplevde jeg diskriminering. Brødrene mine ble sendt til India for å få sin utdannelse der, og de kunne gjøre hva de ville. Da jeg startet å jobbe i åttiårene, fikk jeg mulighet til å reise ut på landsbygda i Nepal og jeg så hvilke enorme byrder kvinnene der bar på. De kunne ikke snakke i samme rom som menn, de måtte bære ved, forberede maten, ta vare på barna og servere mennene. De måtte pløye åkeren og bære tunge bøtter med vann lange avstander. De kvinnene jeg møtte hadde en ekstremt tung arbeidsdag, inntil 18 timer i døgnet. Mennene jobbet færre timer og noen av dem drev med spill og gambling. Jeg innså hvor heldig og priviligert jeg var, og jeg tenkte: Hvis ikke vi arbeider for disse kvinnene, hvem vil?

  • Hvilken sak mener du er viktigst for nepalske kvinner i dag?
  • Den viktigste saken er identitet. De fleste nepalske kvinner har ikke sin egen identitet. Deres identitet er alltid forbundet til menn, først som datter, så som kone og til slutt som mor. Få kvinner er økonomisk uavhengige og på grunn av det har de ingen selvtillit – de føler seg usikre. Nepal er et patriarkalsk samfunn, makten ligger i mannens hånd. I denne kulturen opplever kvinner mye vold og fordi de er usikre, tror de at de må tåle denne volden – de klandrer seg selv for den volden de opplever.

SAATHI har utgitt en rapport som viser at 77 prosent av kvinnene i Nepal har opplevd en eller annen form for vold i hjemmet.

  • Hvordan kan man gå gjort noe med dette?

Svaret på dette kompliserte spørsmålet kommer overraskende kjapt.

  • Gjennom bevisstgjøring, utdanning, kapasitetsbygging og samfunnsendringer som bedrer kvinners identitet og skaper utvikling, også for kvinnene. Hvis du ser på landet som helhet, er det nesten 50 prosent kvinner, men i den politiske strukturen er det nesten ingen, i det sivile samfunnet er det nesten ingen, blant de som tar avgjørelser og legger strategier ser du ingen kvinner. Og på grunn av dette blir beslutninger tatt som ikke passer for kvinner.

  • Hvor skal man begynne?
  • Vi må starte i hjemmene. Hvis du er en datter, er det ingen glede i huset når du blir født. Datteren hører ikke til der, hun vil flytte til sin ektemanns hjem uansett, og selv der hører hun ikke egentlig hjemme, fordi hennes identitet er forbundet kun med ektemannen. Samfunnet og holdningene må forandres slik at samfunnet ser på jenter som likeverdige med gutter. Det bør ikke være noen forskjell mellom sønner og døtre. Kvinnene som opplever vold i hjemmene bør kunne gå rettens vei for å få rettferdighet.
  • Har du en drøm?
  • Ja, det har jeg. Jeg drømmer om å få føle meg fri fra alt som hemmer og begrenser meg i livet, fri til å tenke selv, fri til å sette i verk det jeg vil, fri til å gjøre det jeg vil. Det er ikke en drøm for meg, men en drøm for alle nepalske kvinner.

Kathmandu, oktober, 2004

Å fange atmosfæren i landet

En familie vasker gulrøtter i elven, en ung jente drikker blodet fra et bøffelhode under en festival, det rynkete smilet til en gammel mann, en ung kvinne som bærer grønne kvister til dyrene, gyllent skinn over de hvite toppene på Sagarmatha, fjellenes guddommelige mor…

205 nepalske fotografer har prøvd å fange essensen av sitt land i den første nasjonale fotokonkurransen som noen gang har blitt holdt i Nepal og som ble arrangert i Kathmandu 3. desember 2004 av flymagasinet Shangri-La og Royal Nepal Airlines.

410 bilder ble sendt inn og evaluert av fem dommere. Førstepremien på 50.000 rupier gikk til Rabi Kiran Bajracharaya, som generøst donerte pengegevinsten til fotoklubben i Kathmandu, for å ære pionerene innen fotografering i Nepal fordi de har gjort det enklere for ham å følge i deres fotspor.

Bajracharaya, hadde sendt inn to bilder, et av tradisjonell dans, det andre av nyttårsfestivalen i Kathmandu. Det siste bildet vant prisen for å fange den dramatiske og følelsesmessig ladete stemningen hvor folk samlet seg rundt en høy, pyntet vogn på Kathmandu Durbar Square for å feire det kommende året. Bajracharaya som har eid et kamera siden han var ni år, var veldig glad for å få prisen. Han sier det er første gang i hele hans liv at han vinner en slik pris. En påskjønnelse gikk også til Kabi Raj Karki fra Mugu som var den som hadde reist lengst for å delta i konkurransen.

De fotografene vi møtte som ikke fikk noen pris, håper det vil bli en ny sjanse neste år og at fotokonkurransen vil bli en årlig tradisjon.

Illustrasjonsfoto: Gard Weibye og Margunn Grønn. Tolk: Bhupendra Basnet

En annerledes dag

Kathmandu, september 2004

  • Se hva som skjer med landet vårt! roper en av flere tusen som har stimlet sammen foran det forhatte arbeidsformidlingsbyrået Moonlight Consultancy i Kathmandu, mens pc-er, stoler, bord, papirer, ledninger og telefoner hagler ut av vinduene.

Det hele begynte klokka åtte i går kveld da Nepal Television viste groteske bilder av de tolv nepaleserne som har vært kidnappet i Irak de siste tjue dagene, den ene med strupen skåret over, de andre skutt. Alle lå på magen med blodflekker på klærne. Dernest fulgte diverse langvarige reportasjer med hver og en familie her hjemme i Nepal. Det var hjerteskjærende scener med familiemedlemmer i dyp fortvilelse og sorg, både over tapet av en sønn og over en usikker fremtid uten det som for enkelte var hoveforsørgeren i familien. En mor hadde lagt seg ned for å dø og måtte ha hjelp til å få i seg næring. Vær varsom-plakaten ble på ingen måter fulgt.

De drepte nepaleserne er uskyldige fattige som har søkt jobber i utlandet for å brødfø sine familier her. De kommer fra den aller fattigste delen av befolkningen, hver fra ulike områder i Nepal. Formidlingsbyrået som sendte dem for å jobbe i Jordan, senere i Irak, er svært upopulært her i Kathmandu. Fattige folk som har betalt store honorarer for å få arbeid gjennom byrået, har vært henvist til endeløs venting uten å få jobb. Disse tolv trodde de skulle jobbe i Jordan, men ble senere sendt til Irak for å jobbe der illegalt. Derfor har hele Nepal vært engasjert i deres skjebne, siden  de ble kidnappet av den islamske militære organisasjonen Ansar al-Sunna rett etter å ha passert grensen til Irak for kort tid tilbake.

Allerede etter Nepal Televisions sending i går kveld burde jeg ha skjønt at dette ikke ville gå bra. Klokka ti i går kveld starter det med steinkasting utenfor det nevnte arbeidskontoret som ligger i Lalitpur ikke langt unna der vi bor. I dag tidlig fortsetter det med opptøyer over hele byen, bildekk i gatene blir satt fyr på for å stoppe trafikk og folk demonstrerer sorg og raseri over de tolv drepte. Sinnet rettes ikke bare mot byrået som formidlet jobbene, men også mot regjeringen som opprørerne mener har gjort for lite for å få de kidnappede løslatt og for deres familier.

Ved elleve-tiden i formiddag ser vi røyk fra rundkjøringen her i Jewalakhel og Gard går for å se hva som skjer. Noen har plassert dekk i veibanen og satt fyr på dem for å hindre trafikken. Der og da blir Gard tilfeldig vitne til at en gruppe mennesker bryter seg inn i arbeidskontoret og begynner å kaste utstyr ut av vinduene, pc-er, bord og stoler, mens det singler i glass, og folkemengden utenfor roper i raseri. Gatene er fulle av mennesker, flere tusen til sammen, idet han etter en stund blir engstelig av den opphetede stemningen og skynder seg hjemover.

På dette tidspunktet er jeg hjemme og synes vagt jeg kan høre noen lyder i det fjerne, det høres ut som et kor. Jeg blir bekymret for Gard og ringer kontoret som jeg ikke har kommet meg til i dag fordi alt var stengt og alle transportmidler stoppet. Det er bare noen få som har kommet seg på jobb. Jitendra advarer meg og forteller at det er uroligheter over hele Kathmandu, bildekk i fyr, hærverk og ildspåsettelse av butikker og kontorer. Opprørere har ødelagt en moské i en park i sentrum.

  • Du må bli hjemme. Ikke gå ut. Ikke gå, insisterer han før vi legger på.

Imens er Gard i begivenhetenes sentrum bare et par hundre meter borte i Pulchowk. Han oppdager plutselig at han må forbi den rasende folkemengden for å komme seg hjem. En pc kastes ut gjennom et vindu med voldsom kraft og folkemengden brøler. Så følger bord, stoler, papirer, kabler, telefoner. En politibil kjører forbi, men stopper ikke. Forståelig kanskje, siden sannsynligvis flere hundre tar del i opptrinnet, mens over tusen ser på. Folkemengden jubler idet politibilen passerer uten å stoppe.

  • Se hva som skjer med landet vårt, sier en mann med intens blikk henvendt mot Gard.
  • Du burde ikke være her.  Kom deg vekk fort!

Gard stirrer ned i bakken mens han går rolig og forsiktig forbi den hissige folkemengden. På vei hjem møter han en syklende far som han ikke rekker å advare før han har passert. Mannen fortsetter 100 meter før han snur, han også.

  • Jeg har aldri sett at folk har gått berserk før, sier en fortumlet Gard idet han kommer hjem.
  • Folk som jubler når noen hiver en pc ut av vinduet.

Det er da jeg ringer den norske ambassaden og sier at folk må holde seg inne. På ambassaden sier de at de akkurat har begynt å ringe rundt.

  • Vi har vel ikke kommet til dere enda, da, sier de. Det føles i hvert fall betryggende at vi har oppfattet situasjonen likt og at ambassaden er orientert. Jeg forteller hva Gard har sett og vi får streng beskjed om å holde oss unna.

Kort tid senere ringer telefonen, det er mannen til hushjelpen vår, Tirta, med en engstelig liten datter gråtende i bakgrunnen som sier at hun må komme hjem. Hun gjentar flere ganger et ord på nepali som jeg senere skjønner må bety portforbud. Fra klokken to settes hæren inn og da skyter de på alt liv i gatene, forklarer hun og gestikulerer med armene, før hun setter på pizzaen og går hjem. Hun er veldig liten og vi ler litt nervøst av at hæren neppe kan finne på å skyte på henne, før vi tar farvel.

Snart roer ting seg , vi ser (og hører!) helikoptere sveipe over nabolaget, og folk som skynder seg hjem med matvarer til klokken to. Vi blir enige om at neste gang skal vi hamstre matvarer på forhånd. Ingen vet hvor lenge det kan vare, kanskje er alt som normalt igjen allerede i morgen.

Kathmandu dagen derpå

I dag er alt tilbake til «normalen». Bare at «normalen» er et nytt portforbud.

Alt var rolig i dag morges, og etter gårsdagens hendelser regnet vi med at alt var tilbake til det normale igjen, så jeg forberedte meg på å dra på jobben. Snart hører vi et helikopter som sveiper over området og vi finner ut at portforbudet bare er opphevet fram til klokka 9.30. Etter det er alt stengt som i går, og vi kan ikke forlate huset. Vi finner ut at portforbudet er hevet alt for sent til å komme oss ut for å handle. Hushjelpen vår ringer og forklarer at hun ikke kommer og at vi alle skal holde oss innendørs. Alle er hyggelige og forklarer situasjonen, siden vi ikke skjønner noe av informasjonen på Radio Nepal, statskanalen, som er den som annonserer streiker og portforbud.

Vi finner ut at omkring 100 bygninger i Kathmandu ble ødelagt i gårdagens opptøyer. Både arbeidskontorer, reisebyråer med reiser til arabiske land, en moské, to ledende mediehus og offentlige og private eiendommer ble angrepet. Minst to personer er drept og dusinvis såret i sammenstøt med politiet.

Gard er irritert på portforbudet, han hadde planer om å dra til New Road for å klage på en klokke som er ment til å måle høyder. Jeg var imidlertid fornøyd, for jeg liker virkelig å ha hjemmekontor. På NEFEJ deler vi kontor og det er alltid noen hyggelige folk å snakke med eller noen annet å gjøre enn å arbeide. Kristoffer er også fornøyd med å ha moren sin hjemme. Så vi avventer situasjonen siden vi ikke vet hvor lenge portforbudet vil vare, forhåpentligvis bare i dag, slik at vi kan handle i morgen.

Kathmandu, september 2004

 

Portforbud, tredje dag

Kathmandu er vanligvis en bråkete by, men i dag er alt helt stille. Ingen vet hvor lenge portforbudet vil vare.

I dag er det den tredje dagen med portforbud, alle er hjemme og det virker som om hele byen sover. Det er faktisk så stille at jeg noen ganger kan høre brølet til elefanten i Zooen rett ved der vi bor. Noen ganger ser vi folk på takene, de kikker rundt på den døde byen. Det er bare noen hunder som bjeffer og fugler som flyr rundt. Folk som har hage sitter gjerne ute, men de er også stille i dag. Den eneste aktiviteten jeg kan se, er når noen henger klær på tørk oppe på taket. Det er virkelig en død by. Det eneste vi kan høre er helikoptere som sveiper rundt og folk som skrur på radioen når Radio Nepal overfører nyheter om morgenen og på ettermiddagen. Vi så et fly i går som forlot Kathmandu, og hørte et annet i dag som jeg ikke kunne se. I går så vi også en militær jet.

I går opphevet regjeringen portforbudet i to timer mellom klokka fem og syv på ettermiddagen. Det var helt sykt, hele Kathmandu var plutselig oppe på bena, folk beveget seg raskt til butikkene for å handle (eller for å åpne butikken!), biler og sykler beveget seg, gatene var fulle av folk og det var køer overalt. Jeg har aldri opplevd maken. Vi fulgte nøye med på nyhetene hele dagen i frykt for at vi skulle miste muligheten til å gå og handle dersom portforbudet plutselig ble stanset for en stund. Men det er egentlig ikke noe problem fordi klokka fem var hele byen totalt forvandlet på bare et øyeblikk. I likhet med de andre vandret vi hvileløst rundt for å finne et sted å kjøpe babymat, ris, hvete, bønner, linser og alt det vi tror vi kommer til å trenge dersom det oppstår en alvorlig situasjon. Jeg tror vi utlendinger må ha vært mer bekymret enn de nepalske, for jeg har aldri sett så mange utlendinger her på samme tid. Og butikkeieren smilte fra øre til øre da vi forlot butikkene med tomme lommer.

Denne morgenen opphørte også portforbudet fra klokka seks til 9.30. Alt var plutselig tilbake til normalen igjen, folk virket fornøyde og smilte. Flere butikker hadde klart å åpne siden i går, sjåfører tutet med hornet som om det var en form for feiring. Jeg hvilte hjemme med min forstuede fot, mens Gard og Kristoffer dro ut for å få frisk luft og enda en sekk med ris. Vi snakker om hva vi kommer til å trenge og ikke i en eventuell nødsituasjon og hvordan det vil komme til å bli. Vi vet ikke hvor lenge portforbudet kommer til å vare. Noen tror det vil fortsette i dagesvis, andre tror det vil være over allerede på søndag.

Kathmandu, september 2004

 

Livet etter portforbudet

Du lurer kanskje på om det fortsatt er trygt i Kathmandu og hvordan det gikk etter portforbudet.

Det virker som jeg aldri ble helt ferdig med min historie om portforbudet her i Kathmandu for to uker siden. Kort fortalt, varte det i fem dager totalt (veldig rar opplevelse), og det var en veldig spesiell tid for alle som bor i Kathmandu. Etter portforbudet spør vi hverandre: Så, hvordan var portforbudet for deg? Og alle har forskjellige historier å fortelle. Noen forteller om hvordan de løp en hel time med bevæpnet militær i hælene for å rekke hjem før portforbudet startet. Noen som har blitt utnyttet av arbeidskontorene her, var fornøyde fordi de fikk en slags hevn. Andre, som meg, likte å være hjemme med familie og hvile litt og endelig få ting gjort i huset. Samt den spesielle følelsen det er å gå opp på taket for å se solen gå ned over den stille byen. Andre igjen, syntes det var vanskelig å gjøre alt husarbeidet selv og ta seg av barna, siden didiene (hushjelpene) ikke kom på jobb som vanlig. Men de aller fleste bekymret seg for mangel på innkomst disse dagene, slik som selgerne som sykler rundt med friske bananer og grønnsaker. Effekten på landets økonomi var stor, selvfølgelig. For meg personlig var det en positiv opplevelse, selv om jeg skjønner at situasjonen ikke var bra for Nepal. Jeg fikk en følelse av samhold og tilhørighet som jeg ikke har hatt før, en sjelden følelse av å være i live.

Kathmandu, september 2004

Et liv i skjul

Ramesh (35) har kommet til Pokhara fra Chitwan, hvor den lokale maoistgruppen forlanger at hver familie som har minst to sønner, skal ofre den ene til deres militia. Ramesh har to brødre og tre sønner.

Ramesh er bare en av mange som har flyttet på grunn av maoistopprøret. Maoistene kontrollerer det meste av landsbygda i Nepal, noe som utgjør storparten av landet. Hundre tusener av folk har forlatt hjemmene sine i frykt for situasjonen.

Hans dager i Pokhara består av arbeid og tanker om hvordan han kan finne et bedre liv. Som mange andre, arbeider han i turistindustrien i Pokhara. Han er avdelingssjef for betjeningen ved et av hotellene, et av de få som fortsatt gjør det ganske bra, selv om det er færre turister som kommer. Kanskje har det med de grønne og rene omgivelsene å gjøre, eller kanskje er det fordi hotellet yter god service, mye takket være Ramesh selv. Klokken fem om morgenen kan man se ham bevege seg opp og ned trappene, mens han ser til høyre og venstre for å inspisere fasilitetene. Hvis det ligger en sigarett eller et håndkle et sted, kan du være sikker på at han finner det og fjerner det. Hvis en skje eller en serviett mangler på et av bordene, vil han legge merke til det før gjesten og instruere betjeningen til å rette på feilen.

Livet til Ramesh har ikke alltid vært slik. Han pleide å bo i en landsby i Chitwan hvor livet var fredfylt og stille og framtiden syntes lys. For tiden kommer imidlertid maoistene i Chitwan på døra om kveldene for å få mat, forsyninger og nye soldater. Ramesh ønsker ikke å bli geriljasoldat i jungelen i Chitwan, ei heller ønsker han at noen av barna hans skal bli det.

  • Kan du dra tilbake til Chitwan, spør jeg, klar over at hans gamle foreldre fortsatt bor der uten å kunne se sine barnebarn.
  • Nei, det er for farlig.
  • Hva synes du regjeringen bør gjøre med situasjonen?
  • En del av kravene maoistene stiller er rimelige, som å avskaffe kastesystemet og bedre situasjonen for de fattige, de landløse og vanlige folk på landsbygda. Regjeringen bør imøtegå noen av disse kravene slik at det kan bli fred.

På grunn av den vanskelige situasjonen i Nepal er det mange som har lyst til å forlate landet, ettersom de ikke ser noen framtid der. Selv om Ramesh har en fin jobb, ønsker han seg jobb i et annet land.

  • Jeg kunne tenke meg å dra til et annet land for å jobbe, men det er vanskelig å skaffe de pengene og visumet som trengs, sier han.

Så lenge den politiske situasjonen består, er det ingen vei tilbake for folk som Ramesh. I landsbyen er det snart bare kvinner, barn og eldre igjen.

Pokhara, september 2004

Det amerikanske fredskorpset trekker seg ut

Daniel, den amerikanske fredskorpsdeltakeren som jobber sammen med meg i Nepal Forum of Environmental Journalist, har blitt nødt til å dra hjem på grunn av sikkerhetsårsaker.

Fredag for en uke siden kastet noen en bombe utenfor det amerikanske senteret her i Kathmandu. Det var bare en liten bombe, men den var ulik de andre som har blitt brukt av maoister her. Denne inneholdt spiker og ting som var laget for å skade folk. Uansett, bomben ble bare kastet utenfor bygningen og ingen kom til skade, men etter dette har den amerikanske ambassaden bestemt at all amerikansk fredskorpsaktivitet i Nepal skal opphøre. At det amerikanske fredskorpset trekker seg ut er historisk, ettersom de har vært her siden 1962. Det er imidlertid ikke bare på grunn av denne bomben. I den siste tiden har mange av de amerikanske fredskorpsdeltakerne ulike steder i landet fått besøk av maoister som forlanger at de skal forlate landet. (For noen dager siden traff dessuten en bombe en bro her i Kathmandu og 19 mennesker ble skadet.)

Det blir likevel feil å kalle maoistene terrorister. De har startet et opprør, en borgerkrig. En krig som kunne vært unngått, dersom demokratiske spilleregler hadde vært fulgt fra starten av. For maoistene prøvde i starten å jobbe som folkevalgte, men ble skjøvet ut i kulden av kongen og de andre partiene.

Kathmandu, september 2004