Stikkordarkiv: Nepaldagbok

Kultursjokk i Kathmandu

4 svar

Jeg har prøvd å skrive noe om mitt første møte med Kathmandu, men er ikke helt sikker på om det er noen god idé. Et par ting står imidlertid ganske tydelig for meg, som den første gangen vi så en diger firfisle på kjøkkenet (eller to – det var visst en liten der også. Mor og barn?) De forsvant inn i en liten sprekk over kjøkkenskapet der vi har kasseroller og annet utstyr! Gard liker det enda dårligere enn det jeg gjør, han er redd Kristoffer, sønnen vår på ett år, skal ta de i munnen eller at de skal krype inn på soverommet om natta…

Noe annet jeg husker helt tydelig var de fascinerende lydene Gard lagde på badet etter å ha blitt matforgiftet (sannsynligvis fått i seg noe vann enten ved tannpuss eller på en turistrestaurant i Patan). Hushjelpen vår (eller «søster» som det heter på nepali), Tirta, så helt forskrekket ut, sannsynligvis fordi hun var redd for å miste jobben etter bare et par dager, eller så var det fordi hun aldri hadde hørt et menneske lage slike lyder før (og det hadde ikke jeg heller, for å være helt ærlig).

Tirta kan imidlertid slappe helt av, uten henne er vi helt hjelpeløse i dette landet. Hun må dessuten være verdens beste hushjelp. Alt er strøkent og rent, hun tenker på det meste og viser oss alt fra gasskomfyr, filtermaskin og varmtvannsbeholder, til hvordan grønnsakene skal legges i jod. Ikke minst vet hun hvor hun skal få tak i vanlige dagligvarer, gode grønnsaker og bra egg og kjøtt, det er slett ingen enkel jobb her. Hun lærer oss til og med nepali, forklarer når vi har brukt for mye penger og hvorfor vi må ta av skoene utenfor døren. Hun lager til og med brownies når hun synes vi har brukt for mye penger på sjokolade.

Jeg husker også den første gangen jeg så en apekatt i Kathmandu Durbar Square og den første gangen jeg så en ku som gikk fritt omkring og spiste utenfor inngangsdøra vår. Jeg husker kilingen i magen den første gangen vi så tre hvite topper i Himalaya stikke opp fra skydekket, og den første gangen vi opplevde regntida her nede. Jeg maste Gard med på at vi skulle gå ut, og vi tok med to paraplyer, Kristoffer i bæremeis og gikk rundt og vasset i sandalene mens det plasket overalt rundt oss.

Kathmandu, september 2004

Fred er alt vi trenger

Legg igjen en kommentar

Chitwan er et av de stedene som har vært vanskelig tilgjengelig de siste ukene. Men dagliglivet må på en eller annen måte gå sin gang.

Basu, den unge mannen som driver restauranten, passer den fra sju om morgenen til gjestene har gått og lagt seg sent om kvelden. Før pleide han deretter å gå hjem for å se til foreldrene sine som er gamle og ikke kan klare seg selv lenger.

De har ikke nok ris. Jeg må hjelpe de så de klarer seg, sier gutten med de snille øynene. – Det er kaldt og de fryser.

Basu studerer egentlig handel, men har jobbet de siste ni årene for å livnære familien.

Jeg må prioritere foreldrene mine nå som de er gamle. De er viktigst. Jeg skulle gjerne ha giftet meg. Men jeg må spare penger først. Problemet er bare at sjefen betaler så dårlig. 1500 rupier (170 kroner) er alt jeg tjener på en måned. Jeg har bedt om å få mer, men han sier bare nei. Hvordan kan jeg betale dere mer når det ikke kommer turister hit, sier han. Dere må ikke si noe til han. Nå vil jeg ikke spørre han flere ganger, han blir bare sur..
I går ble en mann skutt like borte i skogen der, sier guiden Batsjo og peker. Det er den første gangen det skjer i forbindelse med krigen her i Sauraha. Det var en fra hæren som ble skutt da han var ute og gikk alene om kvelden. Nå liker vi ikke å gå ut lengre etter at det er mørkt.
Han skulle ha passet bedre på, sier Mojo, den statsautoriserte guiden som alltid går i grønn ranger-uniform og kikker på fuglene gjennom en liten kikkert.
Hvordan det?
Han burde vite at han ikke skal gå alene om kvelden. Han som er fra militæret og alt. Mojo rister på hodet av slik ubetenksomhet fra en hærens mann. Basu, gutten som driver restauranten, blir trist. – Nå tør jeg ikke besøke foreldrene mine lenger.

Plutselig høres et brøl. Så enda et. Det er elefantene som kommer for å bade. Tre turister sitter oppå ryggen, klar for å få seg en dusj med snabelen. – Gi meg vann, gi meg vann, gi meg vann, sier elefanttemmeren. Men det er utenfor sesongen, vannet er for kaldt, elefanten vil ikke bade. Tirret løper den flere meter uti og før de får et sukk for seg ligger de fullstendig målløse turistene i vannet sammen med den kolossale elefanten som for anledning har lagt seg tungt over på siden og sparker med de svære bena. Turistene plasker og veiver med hendene, livredde for å havne under den tunge kolossen som synes å være helt uten styring. Elefanttemmeren hopper opp på siden av ryggen dens, mens han roper besvergelser og slår med en kjepp. Etter hvert kommer elefanten seg sakte på beina, to av turistene klatrer nølende opp på ryggen igjen. Det har begynt å samle seg tilskuere på stranda, alle som jobber på hotell og restauranter kommer for å se, det er så lite kunder uansett. De to dyvåte turistene blir nok en gang, slengt uti elva med stor kraft. En herlig befriende latter brer seg blant tilskuerne og flere kommer til.

Fergemannens kano frakter turisstene over på den andre siden av det grumsete elvevannet. Den tynne, senete mannen skyver fra med en lang stake, han står bakerst på tuppen av båten i gamle, utslitte sandaler. Hotelleiere spekulerer i tomter langs elvebredden, men ikke uten risiko. For hvert år kommer flommen. Like sikkert som banken.

Det vil si, banken er vel ikke akkurat så sikker lenger her i nabolaget. Vi må kjøre i to timer og gjennom et utall militære sperringer for å komme dit, byen heter Narayanghat. Inne i banken er det flere tungt bevæpnede sikkerhetsvakter enn både kunder og bankansatte til sammen. Maoistene har ingen stormakter til å finansiere sin krig, de må få mat fra vanlige folk, verver barna deres som soldater, lager hemmelige bombefabrikker, stjeler våpen og raner banker i stedet. Regjeringen, derimot, har tidligere mottatt støtte både fra India, USA og Storbritannia til bekjempelse av såkalt terrorisme. Men maoistene er ikke terrorister, det meste av det de kjemper for skulle være en selvfølgelig rett, helse og utdanning for alle, likhet for loven, fordeling og utjevning av rikdom og goder, slutt med all diskriminering på grunnlag av kaste og etnisitet.

Ny kveld ved bålet. Sent på kvelden begynner den runde og karismatiske kokken å fortelle historier på nepali. Når han er ferdig med en historie, ler de andre så de rister, før han begynner på en ny. Han forteller om den gangen han hadde stått og vasket kopper hele dagen og var så sliten at han til slutt falt ned fra en stige og måtte på sykehus. Senere går han over til å fortelle historier om de ulike gjestene som har vært på hotellet. En engelskmann som var her nylig, ankom i et helikopter, brukte penger som vann, til slutt var han så blakk og utranglet at han spurte de hotellansatte hva i all verden han skulle gjøre. De mente at han kanskje måtte tilbake til jobben sin i Kathmandu, at han kanskje hadde noe viktig han skulle gjort der? Han tenkte på det, ja, de hadde visst rett, men hvordan skulle han komme seg dit, uten penger? Da hadde de skrapt sammen penger og fått han på den billigste mikrobussen de kunne finne. Han kom i et helikopter og dro i en mikrobuss. De slår seg på lårene og ler en herlig latter.

Chitwan, januar 2005

Fanget i kryssild

Legg igjen en kommentar

Det er kveld, vi sitter godt påkledd rundt et sprakende bål som skal varme de få gjestene som har kommet ned til nasjonalparken Chitwan ved grensen til India for å se tigere og neshorn. Den tørre veden truer med å falle ut av arnestedet, før Rabindra dytter trerota på plass. Plutselig høres skudd. Salvene kommer bare noen hundre meter bortenfra. Alle blir helt stille.

De bare renser geværene sine, sier Ganga, etter en stund.

Mon tro det, tenker vi. Ganga har nok ikke lyst til at gjestene skal reise med en gang.

Kongens løfte etter at han inntok makten ved et såkalt fredelig statskupp den 1. februar i år er å gjeninnføre demokratiet innen hundre dager, reetablere menneskerettigheter og å skape fred. Ifølge kongen var kuppet et uttrykk for folkets vilje; kaos og anarki var i ferd med å ta overhånd, noe de færreste bestrider.

Men folk flest har ingen tillit til kongen. Noe av det første han gjorde etter maktovertakelsen var å frata borgerne rett til informasjon, forsamlingsfrihet, organisasjonsfrihet, ytringsfrihet, privat eiendomsrett, retten til privatliv, samt å fjerne forbudet mot forebyggende varetekt. Og det er ikke lov å gå sammen flere enn fire personer.

Kongen er ikke egentlig interessert i å skape fred, sier en akademiker vi møter på en kafe i Kathmandu. Han ser seg nervøst rundt i lokalet. Bak oss sitter en eldre mann i tradisjonell hatt og drikker te. Kan han være fra myndighetene? Utenfor kafeen står politiet og sjekker førerkort.
Om natta kommer maoistene og forlanger at vi skal sperre veiene med kampesteiner og trær. Dagen etter kommer sikkerhetsstyrkene og forlanger at vi skal fjerne de samme sperringene, sier en mann vi møter langs fortauet nær Butwal. – Det er helt umulig å komme seg til markedet for å få solgt varene våre.

Langs hovedårene i Chitwan hives det store lass med tomater og helles ut melk, varer som aldri kommer fram til markedsplassen på grunn av veisperringer som ofte inneholder bomber. Maoistene viser med dette at de har den reelle makten i Nepal. Det vil si: med ett viktig unntak: Kathmandu. Med sine 30.000 soldater postert rundt i dalen er byen en slags siste festning for den ikke spesielt populære kong Gyanendra.

Den dagen kongen tok makten var alle telefonlinjene var døde, det meste av offentlig kommunikasjon var stanset og de få nyhetsmediene som fortsatt var i funksjon, sendte alle kongens tale.

Vi vet ikke en gang om det er greit å sende nyheter om savnede og kidnappede barn, vaksinasjonsprogrammer og barnehelse, sier Raghu Mainali, leder i the Community Broadcasters Association.

Ved minst to anledninger har vanlige folk tatt loven i egne hender og fanget eller banket opp maoister for så å levere dem over til sikkerhetsstyrkene. I Dailekh, i november, begynte en kvinne å rope slagord som «Down with maoism», «Down with Prachanda», fortvilet over å se alle barna bli kidnappet.

Krishna Shahi, en av kvinnene som startet opprøret sier: – Når de sa at hver familie måtte gi en sønn til militsen, forsvant frykten min. Vi sa: drep oss, men dere får ikke ta sønnene våre. Vi hadde ikke mer å gi dem, vi holdt ikke ut mer.

Snart hadde ryktet gått og opprøret spredde seg til flere distrikter, både øst og vest i Nepal. På spørsmål om hvordan de kunne gjøre det som mennene deres ikke kunne, svarer en av kvinnene gråtende:

Vi er ikke redde lenger. Nå som de har tatt barna våre, har vi ingen ting mer å miste.

Men selv om folk har fått nok av maoistene, betyr ikke det at de støtter regjeringen.

Fred er alt vi trenger. Fortell dem det! sier en mann. – Det vi trenger er beskyttelse fra hæren.
Vi vil gjøre det vi kan for å maksimere patruljering og å etablere sikkerheten i området, sier Dailekh CDO Rishikesh Niraula.

Men de militæres nærvær gjør at landsbyboerne føler seg like utrygge, fordi det øker sjansen for trefninger.

Etter kongekuppet vurderer Storbritannia og USA å trekke tilbake den militære støtten til Nepal. India har selv en gryende maoistbevegelse mange steder på landsbygda, og har derfor interesse av å fortsette støtten, selv om de også har vært negative til kongens kupp.

Det er kveld igjen. Vi er de eneste gjestene og de hotellansatte lurer på om ikke vi vil komme og sitte ved bålet. De sparer veden til gjestene, og hvis ikke vi vil sitte der, må de fryse i kveld. Vi sitter foran det knitrende bålet under en mørk stjernehimmel. Man tar seg selv i å fortelle de utroligste ting. Batsjo er full og begynner å fortelle. Han liker ikke jobben sin.

Hver dag drar jeg ned til busstasjonen og leter etter nye gjester, sier han. – Men det er en forferdelig jobb. Vi er kanskje 80 stykker totalt som gjør det samme, fordelt på et par og seksti hoteller. Og det kommer bare noen få turister hver dag. Vi maser ikke på dem, jeg bare holder opp skiltet med navnet på hotellet. Noen ganger kommer noen som har hørt om hotellet fra før, andre ganger kommer det ingen.

På grunn av den politiske situasjonen ligger turistindustrien i Nepal nede med brukket rygg.

I dag kom det ingen, sier Batsjo med et sukk.
Jeg tar store sjanser, sier Ganga. – Hver gang jeg henter turister fra flyplassen er jeg redd for at de skal stoppe meg og si at de trenger bilen min. Det er masse damer som jobber for maoistgeriljaen nå. Du ser en dame og hun åpner jakka si og vips så er det en «gunner» der.
Vi tilhører ingen av sidene i denne krigen, sier Batsjo. – Vi er uavhengige. Vi prøver bare å tjene til livets opphold. Vi må ha linser og ris. Uten ris er det ingenting, uten ris kan du ikke gjøre noen ting, uten ris er du ingenting.

Kongens initiativ er tatt i fredens navn, men vi føler at kongens handling kan være riktig skritt av feil grunner, eller feil skritt av riktige grunner, sier Baburam Giri, leder i Nepal Human Rights Association, en av de som foreløpig ikke har vært fengslet, tydelig ubekvem over å svare på politiske spørsmål. – Vi føler det ukomfortabelt at menneskerettighetene er strammet inn på, det er ikke velkomment, sier han og antyder i kryptiske vendinger det enkelte håper, men ikke kan si, at kongens handling kan ende med et politisk selvmord. I mellomtiden forbereder folk seg på neste blokade.

Informasjon om opprøret mot maoistene er hentet fra Nepali Times.

En annerledes dag

Legg igjen en kommentar

Kathmandu, september 2004

Se hva som skjer med landet vårt! roper en av flere tusen som har stimlet sammen foran det forhatte arbeidsformidlingsbyrået Moonlight Consultancy i Kathmandu, mens pc-er, stoler, bord, papirer, ledninger og telefoner hagler ut av vinduene.

Det hele begynte klokka åtte i går kveld da Nepal Television viste groteske bilder av de tolv nepaleserne som har vært kidnappet i Irak de siste tjue dagene, den ene med strupen skåret over, de andre skutt. Alle lå på magen med blodflekker på klærne. Dernest fulgte diverse langvarige reportasjer med hver og en familie her hjemme i Nepal. Det var hjerteskjærende scener med familiemedlemmer i dyp fortvilelse og sorg, både over tapet av en sønn og over en usikker fremtid uten det som for enkelte var hoveforsørgeren i familien. En mor hadde lagt seg ned for å dø og måtte ha hjelp til å få i seg næring. Vær varsom-plakaten ble på ingen måter fulgt.

De drepte nepaleserne er uskyldige fattige som har søkt jobber i utlandet for å brødfø sine familier her. De kommer fra den aller fattigste delen av befolkningen, hver fra ulike områder i Nepal. Formidlingsbyrået som sendte dem for å jobbe i Jordan, senere i Irak, er svært upopulært her i Kathmandu. Fattige folk som har betalt store honorarer for å få arbeid gjennom byrået, har vært henvist til endeløs venting uten å få jobb. Disse tolv trodde de skulle jobbe i Jordan, men ble senere sendt til Irak for å jobbe der illegalt. Derfor har hele Nepal vært engasjert i deres skjebne, siden de ble kidnappet av den islamske militære organisasjonen Ansar al-Sunna rett etter å ha passert grensen til Irak for kort tid tilbake.

Allerede etter Nepal Televisions sending i går kveld burde jeg ha skjønt at dette ikke ville gå bra. Klokka ti i går kveld starter det med steinkasting utenfor det nevnte arbeidskontoret som ligger i Lalitpur ikke langt unna der vi bor. I dag tidlig fortsetter det med opptøyer over hele byen, bildekk i gatene blir satt fyr på for å stoppe trafikk og folk demonstrerer sorg og raseri over de tolv drepte. Sinnet rettes ikke bare mot byrået som formidlet jobbene, men også mot regjeringen som opprørerne mener har gjort for lite for å få de kidnappede løslatt og for deres familier.

Ved elleve-tiden i formiddag ser vi røyk fra rundkjøringen her i Jewalakhel og Gard går for å se hva som skjer. Noen har plassert dekk i veibanen og satt fyr på dem for å hindre trafikken. Der og da blir Gard tilfeldig vitne til at en gruppe mennesker bryter seg inn i arbeidskontoret og begynner å kaste utstyr ut av vinduene, pc-er, bord og stoler, mens det singler i glass, og folkemengden utenfor roper i raseri. Gatene er fulle av mennesker, flere tusen til sammen, idet han etter en stund blir engstelig av den opphetede stemningen og skynder seg hjemover.

På dette tidspunktet er jeg hjemme og synes vagt jeg kan høre noen lyder i det fjerne, det høres ut som et kor. Jeg blir bekymret for Gard og ringer kontoret som jeg ikke har kommet meg til i dag fordi alt var stengt og alle transportmidler stoppet. Det er bare noen få som har kommet seg på jobb. Jitendra advarer meg og forteller at det er uroligheter over hele Kathmandu, bildekk i fyr, hærverk og ildspåsettelse av butikker og kontorer. Opprørere har ødelagt en moské i en park i sentrum.

Du må bli hjemme. Ikke gå ut. Ikke gå, insisterer han før vi legger på.

Imens er Gard i begivenhetenes sentrum bare et par hundre meter borte i Pulchowk. Han oppdager plutselig at han må forbi den rasende folkemengden for å komme seg hjem. En pc kastes ut gjennom et vindu med voldsom kraft og folkemengden brøler. Så følger bord, stoler, papirer, kabler, telefoner. En politibil kjører forbi, men stopper ikke. Forståelig kanskje, siden sannsynligvis flere hundre tar del i opptrinnet, mens over tusen ser på. Folkemengden jubler idet politibilen passerer uten å stoppe.

Se hva som skjer med landet vårt, sier en mann med intens blikk henvendt mot Gard.
Du burde ikke være her. Kom deg vekk fort!

Gard stirrer ned i bakken mens han går rolig og forsiktig forbi den hissige folkemengden. På vei hjem møter han en syklende far som han ikke rekker å advare før han har passert. Mannen fortsetter 100 meter før han snur, han også.

Jeg har aldri sett at folk har gått berserk før, sier en fortumlet Gard idet han kommer hjem.
Folk som jubler når noen hiver en pc ut av vinduet.

Det er da jeg ringer den norske ambassaden og sier at folk må holde seg inne. På ambassaden sier de at de akkurat har begynt å ringe rundt.

Vi har vel ikke kommet til dere enda, da, sier de. Det føles i hvert fall betryggende at vi har oppfattet situasjonen likt og at ambassaden er orientert. Jeg forteller hva Gard har sett og vi får streng beskjed om å holde oss unna.

Kort tid senere ringer telefonen, det er mannen til hushjelpen vår, Tirta, med en engstelig liten datter gråtende i bakgrunnen som sier at hun må komme hjem. Hun gjentar flere ganger et ord på nepali som jeg senere skjønner må bety portforbud. Fra klokken to settes hæren inn og da skyter de på alt liv i gatene, forklarer hun og gestikulerer med armene, før hun setter på pizzaen og går hjem. Hun er veldig liten og vi ler litt nervøst av at hæren neppe kan finne på å skyte på henne, før vi tar farvel.

Snart roer ting seg , vi ser (og hører!) helikoptere sveipe over nabolaget, og folk som skynder seg hjem med matvarer til klokken to. Vi blir enige om at neste gang skal vi hamstre matvarer på forhånd. Ingen vet hvor lenge det kan vare, kanskje er alt som normalt igjen allerede i morgen.

Kathmandu dagen derpå

Legg igjen en kommentar

I dag er alt tilbake til «normalen». Bare at «normalen» er et nytt portforbud.

Alt var rolig i dag morges, og etter gårsdagens hendelser regnet vi med at alt var tilbake til det normale igjen, så jeg forberedte meg på å dra på jobben. Snart hører vi et helikopter som sveiper over området og vi finner ut at portforbudet bare er opphevet fram til klokka 9.30. Etter det er alt stengt som i går, og vi kan ikke forlate huset. Vi finner ut at portforbudet er hevet alt for sent til å komme oss ut for å handle. Hushjelpen vår ringer og forklarer at hun ikke kommer og at vi alle skal holde oss innendørs. Alle er hyggelige og forklarer situasjonen, siden vi ikke skjønner noe av informasjonen på Radio Nepal, statskanalen, som er den som annonserer streiker og portforbud.

Vi finner ut at omkring 100 bygninger i Kathmandu ble ødelagt i gårdagens opptøyer. Både arbeidskontorer, reisebyråer med reiser til arabiske land, en moské, to ledende mediehus og offentlige og private eiendommer ble angrepet. Minst to personer er drept og dusinvis såret i sammenstøt med politiet.

Gard er irritert på portforbudet, han hadde planer om å dra til New Road for å klage på en klokke som er ment til å måle høyder. Jeg var imidlertid fornøyd, for jeg liker virkelig å ha hjemmekontor. På NEFEJ deler vi kontor og det er alltid noen hyggelige folk å snakke med eller noen annet å gjøre enn å arbeide. Kristoffer er også fornøyd med å ha moren sin hjemme. Så vi avventer situasjonen siden vi ikke vet hvor lenge portforbudet vil vare, forhåpentligvis bare i dag, slik at vi kan handle i morgen.

Kathmandu, september 2004

Portforbud, tredje dag

Legg igjen en kommentar

Kathmandu er vanligvis en bråkete by, men i dag er alt helt stille. Ingen vet hvor lenge portforbudet vil vare.

I dag er det den tredje dagen med portforbud, alle er hjemme og det virker som om hele byen sover. Det er faktisk så stille at jeg noen ganger kan høre brølet til elefanten i Zooen rett ved der vi bor. Noen ganger ser vi folk på takene, de kikker rundt på den døde byen. Det er bare noen hunder som bjeffer og fugler som flyr rundt. Folk som har hage sitter gjerne ute, men de er også stille i dag. Den eneste aktiviteten jeg kan se, er når noen henger klær på tørk oppe på taket. Det er virkelig en død by. Det eneste vi kan høre er helikoptere som sveiper rundt og folk som skrur på radioen når Radio Nepal overfører nyheter om morgenen og på ettermiddagen. Vi så et fly i går som forlot Kathmandu, og hørte et annet i dag som jeg ikke kunne se. I går så vi også en militær jet.

I går opphevet regjeringen portforbudet i to timer mellom klokka fem og syv på ettermiddagen. Det var helt sykt, hele Kathmandu var plutselig oppe på bena, folk beveget seg raskt til butikkene for å handle (eller for å åpne butikken!), biler og sykler beveget seg, gatene var fulle av folk og det var køer overalt. Jeg har aldri opplevd maken. Vi fulgte nøye med på nyhetene hele dagen i frykt for at vi skulle miste muligheten til å gå og handle dersom portforbudet plutselig ble stanset for en stund. Men det er egentlig ikke noe problem fordi klokka fem var hele byen totalt forvandlet på bare et øyeblikk. I likhet med de andre vandret vi hvileløst rundt for å finne et sted å kjøpe babymat, ris, hvete, bønner, linser og alt det vi tror vi kommer til å trenge dersom det oppstår en alvorlig situasjon. Jeg tror vi utlendinger må ha vært mer bekymret enn de nepalske, for jeg har aldri sett så mange utlendinger her på samme tid. Og butikkeieren smilte fra øre til øre da vi forlot butikkene med tomme lommer.

Denne morgenen opphørte også portforbudet fra klokka seks til 9.30. Alt var plutselig tilbake til normalen igjen, folk virket fornøyde og smilte. Flere butikker hadde klart å åpne siden i går, sjåfører tutet med hornet som om det var en form for feiring. Jeg hvilte hjemme med min forstuede fot, mens Gard og Kristoffer dro ut for å få frisk luft og enda en sekk med ris. Vi snakker om hva vi kommer til å trenge og ikke i en eventuell nødsituasjon og hvordan det vil komme til å bli. Vi vet ikke hvor lenge portforbudet kommer til å vare. Noen tror det vil fortsette i dagesvis, andre tror det vil være over allerede på søndag.

Kathmandu, september 2004

Livet etter portforbudet

Legg igjen en kommentar

Du lurer kanskje på om det fortsatt er trygt i Kathmandu og hvordan det gikk etter portforbudet.

Det virker som jeg aldri ble helt ferdig med min historie om portforbudet her i Kathmandu for to uker siden. Kort fortalt, varte det i fem dager totalt (veldig rar opplevelse), og det var en veldig spesiell tid for alle som bor i Kathmandu. Etter portforbudet spør vi hverandre: Så, hvordan var portforbudet for deg? Og alle har forskjellige historier å fortelle. Noen forteller om hvordan de løp en hel time med bevæpnet militær i hælene for å rekke hjem før portforbudet startet. Noen som har blitt utnyttet av arbeidskontorene her, var fornøyde fordi de fikk en slags hevn. Andre, som meg, likte å være hjemme med familie og hvile litt og endelig få ting gjort i huset. Samt den spesielle følelsen det er å gå opp på taket for å se solen gå ned over den stille byen. Andre igjen, syntes det var vanskelig å gjøre alt husarbeidet selv og ta seg av barna, siden didiene (hushjelpene) ikke kom på jobb som vanlig. Men de aller fleste bekymret seg for mangel på innkomst disse dagene, slik som selgerne som sykler rundt med friske bananer og grønnsaker. Effekten på landets økonomi var stor, selvfølgelig. For meg personlig var det en positiv opplevelse, selv om jeg skjønner at situasjonen ikke var bra for Nepal. Jeg fikk en følelse av samhold og tilhørighet som jeg ikke har hatt før, en sjelden følelse av å være i live.

Kathmandu, september 2004