Det er kveld, vi sitter godt påkledd rundt et sprakende bål som skal varme de få gjestene som har kommet ned til nasjonalparken Chitwan ved grensen til India for å se tigere og neshorn. Den tørre veden truer med å falle ut av arnestedet, før Rabindra dytter trerota på plass. Plutselig høres skudd. Salvene kommer bare noen hundre meter bortenfra. Alle blir helt stille.

• De bare renser geværene sine, sier Ganga, etter en stund.

Mon tro det, tenker vi. Ganga har nok ikke lyst til at gjestene skal reise med en gang.

Kongens løfte etter at han inntok makten ved et såkalt fredelig statskupp den 1. februar i år er å gjeninnføre demokratiet innen hundre dager, reetablere menneskerettigheter og å skape fred. Ifølge kongen var kuppet et uttrykk for folkets vilje; kaos og anarki var i ferd med å ta overhånd, noe de færreste bestrider.

Men folk flest har ingen tillit til kongen. Noe av det første han gjorde etter maktovertakelsen var å frata borgerne rett til informasjon, forsamlingsfrihet, organisasjonsfrihet, ytringsfrihet, privat eiendomsrett, retten til privatliv, samt å fjerne forbudet mot forebyggende varetekt. Og det er ikke lov å gå sammen flere enn fire personer.

• Kongen er ikke egentlig interessert i å skape fred, sier en akademiker vi møter på en kafe i Kathmandu. Han ser seg nervøst rundt i lokalet. Bak oss sitter en eldre mann i tradisjonell hatt og drikker te. Kan han være fra myndighetene? Utenfor kafeen står politiet og sjekker førerkort.
• Om natta kommer maoistene og forlanger at vi skal sperre veiene med kampesteiner og trær. Dagen etter kommer sikkerhetsstyrkene og forlanger at vi skal fjerne de samme sperringene, sier en mann vi møter langs fortauet nær Butwal. – Det er helt umulig å komme seg til markedet for å få solgt varene våre.

Langs hovedårene i Chitwan hives det store lass med tomater og helles ut melk, varer som aldri kommer fram til markedsplassen på grunn av veisperringer som ofte inneholder bomber. Maoistene viser med dette at de har den reelle makten i Nepal. Det vil si: med ett viktig unntak: Kathmandu. Med sine 30.000 soldater postert rundt i dalen er byen en slags siste festning for den ikke spesielt populære kong Gyanendra.

Den dagen kongen tok makten var alle telefonlinjene var døde, det meste av offentlig kommunikasjon var stanset og de få nyhetsmediene som fortsatt var i funksjon, sendte alle kongens tale.

• Vi vet ikke en gang om det er greit å sende nyheter om savnede og kidnappede barn, vaksinasjonsprogrammer og barnehelse, sier Raghu Mainali, leder i the Community Broadcasters Association.

Ved minst to anledninger har vanlige folk tatt loven i egne hender og fanget eller banket opp maoister for så å levere dem over til sikkerhetsstyrkene. I Dailekh, i november, begynte en kvinne å rope slagord som «Down with maoism», «Down with Prachanda», fortvilet over å se alle barna bli kidnappet.

Krishna Shahi, en av kvinnene som startet opprøret sier: – Når de sa at hver familie måtte gi en sønn til militsen, forsvant frykten min. Vi sa: drep oss, men dere får ikke ta sønnene våre. Vi hadde ikke mer å gi dem, vi holdt ikke ut mer.

Snart hadde ryktet gått og opprøret spredde seg til flere distrikter, både øst og vest i Nepal. På spørsmål om hvordan de kunne gjøre det som mennene deres ikke kunne, svarer en av kvinnene gråtende:

• Vi er ikke redde lenger. Nå som de har tatt barna våre, har vi ingen ting mer å miste.

Men selv om folk har fått nok av maoistene, betyr ikke det at de støtter regjeringen.

• Fred er alt vi trenger. Fortell dem det! sier en mann. – Det vi trenger er beskyttelse fra hæren.
• Vi vil gjøre det vi kan for å maksimere patruljering og å etablere sikkerheten i området, sier Dailekh CDO Rishikesh Niraula.

Men de militæres nærvær gjør at landsbyboerne føler seg like utrygge, fordi det øker sjansen for trefninger.

Etter kongekuppet vurderer Storbritannia og USA å trekke tilbake den militære støtten til Nepal. India har selv en gryende maoistbevegelse mange steder på landsbygda, og har derfor interesse av å fortsette støtten, selv om de også har vært negative til kongens kupp.

Det er kveld igjen. Vi er de eneste gjestene og de hotellansatte lurer på om ikke vi vil komme og sitte ved bålet. De sparer veden til gjestene, og hvis ikke vi vil sitte der, må de fryse i kveld. Vi sitter foran det knitrende bålet under en mørk stjernehimmel. Man tar seg selv i å fortelle de utroligste ting. Batsjo er full og begynner å fortelle. Han liker ikke jobben sin.

• Hver dag drar jeg ned til busstasjonen og leter etter nye gjester, sier han. – Men det er en forferdelig jobb. Vi er kanskje 80 stykker totalt som gjør det samme, fordelt på et par og seksti hoteller. Og det kommer bare noen få turister hver dag. Vi maser ikke på dem, jeg bare holder opp skiltet med navnet på hotellet. Noen ganger kommer noen som har hørt om hotellet fra før, andre ganger kommer det ingen.

På grunn av den politiske situasjonen ligger turistindustrien i Nepal nede med brukket rygg.

• I dag kom det ingen, sier Batsjo med et sukk.
• Jeg tar store sjanser, sier Ganga. – Hver gang jeg henter turister fra flyplassen er jeg redd for at de skal stoppe meg og si at de trenger bilen min. Det er masse damer som jobber for maoistgeriljaen nå. Du ser en dame og hun åpner jakka si og vips så er det en «gunner» der.
• Vi tilhører ingen av sidene i denne krigen, sier Batsjo. – Vi er uavhengige. Vi prøver bare å tjene til livets opphold. Vi må ha linser og ris. Uten ris er det ingenting, uten ris kan du ikke gjøre noen ting, uten ris er du ingenting.

• Kongens initiativ er tatt i fredens navn, men vi føler at kongens handling kan være riktig skritt av feil grunner, eller feil skritt av riktige grunner, sier Baburam Giri, leder i Nepal Human Rights Association, en av de som foreløpig ikke har vært fengslet, tydelig ubekvem over å svare på politiske spørsmål. – Vi føler det ukomfortabelt at menneskerettighetene er strammet inn på, det er ikke velkomment, sier han og antyder i kryptiske vendinger det enkelte håper, men ikke kan si, at kongens handling kan ende med et politisk selvmord. I mellomtiden forbereder folk seg på neste blokade.

Informasjon om opprøret mot maoistene er hentet fra Nepali Times.