Stikkordarkiv: maoistopprør

Kristoffers nye lekevenn

Legg igjen en kommentar

Kristoffer har fått en ny venn. Samakchia er fem år og den søteste jenta du kan tenke deg. Hun kom fra en landsby i Ghurka-området for en måned siden, etter at maoistene skal ha kidnappet mer enn 50 elever fra hennes skole. Moren hennes ble livredd og bestemte seg for å flytte til Kathmandu hvor jentas far jobber som tempo-sjåfør. Moren forteller at livet uten en mann i landsbyen var hardt, særlig siden maoistene ofte kom på døra og krevde å bli servert mat eller at familien skulle støtte dem med ris eller penger. Hun var like redd for sikkerhetsstyrkene som gikk rundt med store våpen. Hun stolte ikke på dem heller. Jenta har nå fått plass på skole i Kathmandu og er veldig heldig som mottar et stipend etter at hun har utført gode eksamener. Familien er gjenforent i Kathmandu og vil i likhet med hundre tusener av andre bli her inntil den væpnede konflikten er over. Samakchia og Kristoffer leker fint sammen. De er begge flinke til å dele leker og hun lærer ham mange nye ting. Han er alltid fornøyd når hun har vært her.

Kathmandu, april 2005

Fred er alt vi trenger

Legg igjen en kommentar

Chitwan er et av de stedene som har vært vanskelig tilgjengelig de siste ukene. Men dagliglivet må på en eller annen måte gå sin gang.

Basu, den unge mannen som driver restauranten, passer den fra sju om morgenen til gjestene har gått og lagt seg sent om kvelden. Før pleide han deretter å gå hjem for å se til foreldrene sine som er gamle og ikke kan klare seg selv lenger.

  • De har ikke nok ris. Jeg må hjelpe de så de klarer seg, sier gutten med de snille øynene. – Det er kaldt og de fryser.

Basu studerer egentlig handel, men har jobbet de siste ni årene for å livnære familien.

  • Jeg må prioritere foreldrene mine nå som de er gamle. De er viktigst. Jeg skulle gjerne ha giftet meg. Men jeg må spare penger først. Problemet er bare at sjefen betaler så dårlig. 1500 rupier (170 kroner) er alt jeg tjener på en måned. Jeg har bedt om å få mer, men han sier bare nei. Hvordan kan jeg betale dere mer når det ikke kommer turister hit, sier han. Dere må ikke si noe til han. Nå vil jeg ikke spørre han flere ganger, han blir bare sur..
  • I går ble en mann skutt like borte i skogen der, sier guiden Batsjo og peker. Det er den første gangen det skjer i forbindelse med krigen her i Sauraha. Det var en fra hæren som ble skutt da han var ute og gikk alene om kvelden. Nå liker vi ikke å gå ut lengre etter at det er mørkt.
  • Han skulle ha passet bedre på, sier Mojo, den statsautoriserte guiden som alltid går i grønn ranger-uniform og kikker på fuglene gjennom en liten kikkert.
  • Hvordan det?
  • Han burde vite at han ikke skal gå alene om kvelden. Han som er fra militæret og alt. Mojo rister på hodet av slik ubetenksomhet fra en hærens mann. Basu, gutten som driver restauranten, blir trist. – Nå tør jeg ikke besøke foreldrene mine lenger.

Plutselig høres et brøl. Så enda et. Det er elefantene som kommer for å bade. Tre turister sitter oppå ryggen, klar for å få seg en dusj med snabelen. – Gi meg vann, gi meg vann, gi meg vann, sier elefanttemmeren. Men det er utenfor sesongen, vannet er for kaldt, elefanten vil ikke bade. Tirret løper den flere meter uti og før de får et sukk for seg ligger de fullstendig målløse turistene i vannet sammen med den kolossale elefanten som for anledning har lagt seg tungt over på siden og sparker med de svære bena. Turistene plasker og veiver med hendene, livredde for å havne under den tunge kolossen som synes å være helt uten styring. Elefanttemmeren hopper opp på siden av ryggen dens, mens han roper besvergelser og slår med en kjepp. Etter hvert kommer elefanten seg sakte på beina, to av turistene klatrer nølende opp på ryggen igjen. Det har begynt å samle seg tilskuere på stranda, alle som jobber på hotell og restauranter kommer for å se, det er så lite kunder uansett. De to dyvåte turistene blir nok en gang, slengt uti elva med stor kraft. En herlig befriende latter brer seg blant tilskuerne og flere kommer til.

Fergemannens kano frakter turisstene over på den andre siden av det grumsete elvevannet. Den tynne, senete mannen skyver fra med en lang stake, han står bakerst på tuppen av båten i gamle, utslitte sandaler. Hotelleiere spekulerer i tomter langs elvebredden, men ikke uten risiko. For hvert år kommer flommen. Like sikkert som banken.

Det vil si, banken er vel ikke akkurat så sikker lenger her i nabolaget. Vi må kjøre i to timer og gjennom et utall militære sperringer for å komme dit, byen heter Narayanghat. Inne i banken er det flere tungt bevæpnede sikkerhetsvakter enn både kunder og bankansatte til sammen. Maoistene har ingen stormakter til å finansiere sin krig, de må få mat fra vanlige folk, verver barna deres som soldater, lager hemmelige bombefabrikker, stjeler våpen og raner banker i stedet. Regjeringen, derimot, har tidligere mottatt støtte både fra India, USA og Storbritannia til bekjempelse av såkalt terrorisme. Men maoistene er ikke terrorister, det meste av det de kjemper for skulle være en selvfølgelig rett, helse og utdanning for alle, likhet for loven, fordeling og utjevning av rikdom og goder, slutt med all diskriminering på grunnlag av kaste og etnisitet.

Ny kveld ved bålet. Sent på kvelden begynner den runde og karismatiske kokken å fortelle historier på nepali. Når han er ferdig med en historie, ler de andre så de rister, før han begynner på en ny. Han forteller om den gangen han hadde stått og vasket kopper hele dagen og var så sliten at han til slutt falt ned fra en stige og måtte på sykehus. Senere går han over til å fortelle historier om de ulike gjestene som har vært på hotellet. En engelskmann som var her nylig, ankom i et helikopter, brukte penger som vann, til slutt var han så blakk og utranglet at han spurte de hotellansatte hva i all verden han skulle gjøre. De mente at han kanskje måtte tilbake til jobben sin i Kathmandu, at han kanskje hadde noe viktig han skulle gjort der? Han tenkte på det, ja, de hadde visst rett, men hvordan skulle han komme seg dit, uten penger? Da hadde de skrapt sammen penger og fått han på den billigste mikrobussen de kunne finne. Han kom i et helikopter og dro i en mikrobuss. De slår seg på lårene og ler en herlig latter.

Chitwan, januar 2005

Fanget i kryssild

Legg igjen en kommentar

Det er kveld, vi sitter godt påkledd rundt et sprakende bål som skal varme de få gjestene som har kommet ned til nasjonalparken Chitwan ved grensen til India for å se tigere og neshorn. Den tørre veden truer med å falle ut av arnestedet, før Rabindra dytter trerota på plass. Plutselig høres skudd. Salvene kommer bare noen hundre meter bortenfra. Alle blir helt stille.

  • De bare renser geværene sine, sier Ganga, etter en stund.

Mon tro det, tenker vi. Ganga har nok ikke lyst til at gjestene skal reise med en gang.

Kongens løfte etter at han inntok makten ved et såkalt fredelig statskupp den 1. februar i år er å gjeninnføre demokratiet innen hundre dager, reetablere menneskerettigheter og å skape fred. Ifølge kongen var kuppet et uttrykk for folkets vilje; kaos og anarki var i ferd med å ta overhånd, noe de færreste bestrider.

Men folk flest har ingen tillit til kongen. Noe av det første han gjorde etter maktovertakelsen var å frata borgerne rett til informasjon, forsamlingsfrihet, organisasjonsfrihet, ytringsfrihet, privat eiendomsrett, retten til privatliv, samt å fjerne forbudet mot forebyggende varetekt. Og det er ikke lov å gå sammen flere enn fire personer.

  • Kongen er ikke egentlig interessert i å skape fred, sier en akademiker vi møter på en kafe i Kathmandu. Han ser seg nervøst rundt i lokalet. Bak oss sitter en eldre mann i tradisjonell hatt og drikker te. Kan han være fra myndighetene? Utenfor kafeen står politiet og sjekker førerkort.
  • Om natta kommer maoistene og forlanger at vi skal sperre veiene med kampesteiner og trær. Dagen etter kommer sikkerhetsstyrkene og forlanger at vi skal fjerne de samme sperringene, sier en mann vi møter langs fortauet nær Butwal. – Det er helt umulig å komme seg til markedet for å få solgt varene våre.

Langs hovedårene i Chitwan hives det store lass med tomater og helles ut melk, varer som aldri kommer fram til markedsplassen på grunn av veisperringer som ofte inneholder bomber. Maoistene viser med dette at de har den reelle makten i Nepal. Det vil si: med ett viktig unntak: Kathmandu. Med sine 30.000 soldater postert rundt i dalen er byen en slags siste festning for den ikke spesielt populære kong Gyanendra.

Den dagen kongen tok makten var alle telefonlinjene var døde, det meste av offentlig kommunikasjon var stanset og de få nyhetsmediene som fortsatt var i funksjon, sendte alle kongens tale.

  • Vi vet ikke en gang om det er greit å sende nyheter om savnede og kidnappede barn, vaksinasjonsprogrammer og barnehelse, sier Raghu Mainali, leder i the Community Broadcasters Association.

Ved minst to anledninger har vanlige folk tatt loven i egne hender og fanget eller banket opp maoister for så å levere dem over til sikkerhetsstyrkene. I Dailekh, i november, begynte en kvinne å rope slagord som «Down with maoism», «Down with Prachanda», fortvilet over å se alle barna bli kidnappet.

Krishna Shahi, en av kvinnene som startet opprøret sier: – Når de sa at hver familie måtte gi en sønn til militsen, forsvant frykten min. Vi sa: drep oss, men dere får ikke ta sønnene våre. Vi hadde ikke mer å gi dem, vi holdt ikke ut mer.

Snart hadde ryktet gått og opprøret spredde seg til flere distrikter, både øst og vest i Nepal. På spørsmål om hvordan de kunne gjøre det som mennene deres ikke kunne, svarer en av kvinnene gråtende:

  • Vi er ikke redde lenger. Nå som de har tatt barna våre, har vi ingen ting mer å miste.

Men selv om folk har fått nok av maoistene, betyr ikke det at de støtter regjeringen.

  • Fred er alt vi trenger. Fortell dem det! sier en mann. – Det vi trenger er beskyttelse fra hæren.
  • Vi vil gjøre det vi kan for å maksimere patruljering og å etablere sikkerheten i området, sier Dailekh CDO Rishikesh Niraula.

Men de militæres nærvær gjør at landsbyboerne føler seg like utrygge, fordi det øker sjansen for trefninger.

Etter kongekuppet vurderer Storbritannia og USA å trekke tilbake den militære støtten til Nepal. India har selv en gryende maoistbevegelse mange steder på landsbygda, og har derfor interesse av å fortsette støtten, selv om de også har vært negative til kongens kupp.

Det er kveld igjen. Vi er de eneste gjestene og de hotellansatte lurer på om ikke vi vil komme og sitte ved bålet. De sparer veden til gjestene, og hvis ikke vi vil sitte der, må de fryse i kveld. Vi sitter foran det knitrende bålet under en mørk stjernehimmel. Man tar seg selv i å fortelle de utroligste ting. Batsjo er full og begynner å fortelle. Han liker ikke jobben sin.

  • Hver dag drar jeg ned til busstasjonen og leter etter nye gjester, sier han. – Men det er en forferdelig jobb. Vi er kanskje 80 stykker totalt som gjør det samme, fordelt på et par og seksti hoteller. Og det kommer bare noen få turister hver dag. Vi maser ikke på dem, jeg bare holder opp skiltet med navnet på hotellet. Noen ganger kommer noen som har hørt om hotellet fra før, andre ganger kommer det ingen.

På grunn av den politiske situasjonen ligger turistindustrien i Nepal nede med brukket rygg.

  • I dag kom det ingen, sier Batsjo med et sukk.
  • Jeg tar store sjanser, sier Ganga. – Hver gang jeg henter turister fra flyplassen er jeg redd for at de skal stoppe meg og si at de trenger bilen min. Det er masse damer som jobber for maoistgeriljaen nå. Du ser en dame og hun åpner jakka si og vips så er det en «gunner» der.
  • Vi tilhører ingen av sidene i denne krigen, sier Batsjo. – Vi er uavhengige. Vi prøver bare å tjene til livets opphold. Vi må ha linser og ris. Uten ris er det ingenting, uten ris kan du ikke gjøre noen ting, uten ris er du ingenting.

  • Kongens initiativ er tatt i fredens navn, men vi føler at kongens handling kan være riktig skritt av feil grunner, eller feil skritt av riktige grunner, sier Baburam Giri, leder i Nepal Human Rights Association, en av de som foreløpig ikke har vært fengslet, tydelig ubekvem over å svare på politiske spørsmål. – Vi føler det ukomfortabelt at menneskerettighetene er strammet inn på, det er ikke velkomment, sier han og antyder i kryptiske vendinger det enkelte håper, men ikke kan si, at kongens handling kan ende med et politisk selvmord. I mellomtiden forbereder folk seg på neste blokade.

Informasjon om opprøret mot maoistene er hentet fra Nepali Times.

Det amerikanske fredskorpset trekker seg ut

Legg igjen en kommentar

Daniel, den amerikanske fredskorpsdeltakeren som jobber sammen med meg i Nepal Forum of Environmental Journalist, har blitt nødt til å dra hjem på grunn av sikkerhetsårsaker.

Fredag for en uke siden kastet noen en bombe utenfor det amerikanske senteret her i Kathmandu. Det var bare en liten bombe, men den var ulik de andre som har blitt brukt av maoister her. Denne inneholdt spiker og ting som var laget for å skade folk. Uansett, bomben ble bare kastet utenfor bygningen og ingen kom til skade, men etter dette har den amerikanske ambassaden bestemt at all amerikansk fredskorpsaktivitet i Nepal skal opphøre. At det amerikanske fredskorpset trekker seg ut er historisk, ettersom de har vært her siden 1962. Det er imidlertid ikke bare på grunn av denne bomben. I den siste tiden har mange av de amerikanske fredskorpsdeltakerne ulike steder i landet fått besøk av maoister som forlanger at de skal forlate landet. (For noen dager siden traff dessuten en bombe en bro her i Kathmandu og 19 mennesker ble skadet.)

Det blir likevel feil å kalle maoistene terrorister. De har startet et opprør, en borgerkrig. En krig som kunne vært unngått, dersom demokratiske spilleregler hadde vært fulgt fra starten av. For maoistene prøvde i starten å jobbe som folkevalgte, men ble skjøvet ut i kulden av kongen og de andre partiene.

Kathmandu, september 2004