Kathmandu, september 2004

• Se hva som skjer med landet vårt! roper en av flere tusen som har stimlet sammen foran det forhatte arbeidsformidlingsbyrået Moonlight Consultancy i Kathmandu, mens pc-er, stoler, bord, papirer, ledninger og telefoner hagler ut av vinduene.

Det hele begynte klokka åtte i går kveld da Nepal Television viste groteske bilder av de tolv nepaleserne som har vært kidnappet i Irak de siste tjue dagene, den ene med strupen skåret over, de andre skutt. Alle lå på magen med blodflekker på klærne. Dernest fulgte diverse langvarige reportasjer med hver og en familie her hjemme i Nepal. Det var hjerteskjærende scener med familiemedlemmer i dyp fortvilelse og sorg, både over tapet av en sønn og over en usikker fremtid uten det som for enkelte var hoveforsørgeren i familien. En mor hadde lagt seg ned for å dø og måtte ha hjelp til å få i seg næring. Vær varsom-plakaten ble på ingen måter fulgt.

De drepte nepaleserne er uskyldige fattige som har søkt jobber i utlandet for å brødfø sine familier her. De kommer fra den aller fattigste delen av befolkningen, hver fra ulike områder i Nepal. Formidlingsbyrået som sendte dem for å jobbe i Jordan, senere i Irak, er svært upopulært her i Kathmandu. Fattige folk som har betalt store honorarer for å få arbeid gjennom byrået, har vært henvist til endeløs venting uten å få jobb. Disse tolv trodde de skulle jobbe i Jordan, men ble senere sendt til Irak for å jobbe der illegalt. Derfor har hele Nepal vært engasjert i deres skjebne, siden  de ble kidnappet av den islamske militære organisasjonen Ansar al-Sunna rett etter å ha passert grensen til Irak for kort tid tilbake.

Allerede etter Nepal Televisions sending i går kveld burde jeg ha skjønt at dette ikke ville gå bra. Klokka ti i går kveld starter det med steinkasting utenfor det nevnte arbeidskontoret som ligger i Lalitpur ikke langt unna der vi bor. I dag tidlig fortsetter det med opptøyer over hele byen, bildekk i gatene blir satt fyr på for å stoppe trafikk og folk demonstrerer sorg og raseri over de tolv drepte. Sinnet rettes ikke bare mot byrået som formidlet jobbene, men også mot regjeringen som opprørerne mener har gjort for lite for å få de kidnappede løslatt og for deres familier.

Ved elleve-tiden i formiddag ser vi røyk fra rundkjøringen her i Jewalakhel og Gard går for å se hva som skjer. Noen har plassert dekk i veibanen og satt fyr på dem for å hindre trafikken. Der og da blir Gard tilfeldig vitne til at en gruppe mennesker bryter seg inn i arbeidskontoret og begynner å kaste utstyr ut av vinduene, pc-er, bord og stoler, mens det singler i glass, og folkemengden utenfor roper i raseri. Gatene er fulle av mennesker, flere tusen til sammen, idet han etter en stund blir engstelig av den opphetede stemningen og skynder seg hjemover.

På dette tidspunktet er jeg hjemme og synes vagt jeg kan høre noen lyder i det fjerne, det høres ut som et kor. Jeg blir bekymret for Gard og ringer kontoret som jeg ikke har kommet meg til i dag fordi alt var stengt og alle transportmidler stoppet. Det er bare noen få som har kommet seg på jobb. Jitendra advarer meg og forteller at det er uroligheter over hele Kathmandu, bildekk i fyr, hærverk og ildspåsettelse av butikker og kontorer. Opprørere har ødelagt en moské i en park i sentrum.

• Du må bli hjemme. Ikke gå ut. Ikke gå, insisterer han før vi legger på.

Imens er Gard i begivenhetenes sentrum bare et par hundre meter borte i Pulchowk. Han oppdager plutselig at han må forbi den rasende folkemengden for å komme seg hjem. En pc kastes ut gjennom et vindu med voldsom kraft og folkemengden brøler. Så følger bord, stoler, papirer, kabler, telefoner. En politibil kjører forbi, men stopper ikke. Forståelig kanskje, siden sannsynligvis flere hundre tar del i opptrinnet, mens over tusen ser på. Folkemengden jubler idet politibilen passerer uten å stoppe.

• Se hva som skjer med landet vårt, sier en mann med intens blikk henvendt mot Gard.
• Du burde ikke være her.  Kom deg vekk fort!

Gard stirrer ned i bakken mens han går rolig og forsiktig forbi den hissige folkemengden. På vei hjem møter han en syklende far som han ikke rekker å advare før han har passert. Mannen fortsetter 100 meter før han snur, han også.

• Jeg har aldri sett at folk har gått berserk før, sier en fortumlet Gard idet han kommer hjem.
• Folk som jubler når noen hiver en pc ut av vinduet.

Det er da jeg ringer den norske ambassaden og sier at folk må holde seg inne. På ambassaden sier de at de akkurat har begynt å ringe rundt.

• Vi har vel ikke kommet til dere enda, da, sier de. Det føles i hvert fall betryggende at vi har oppfattet situasjonen likt og at ambassaden er orientert. Jeg forteller hva Gard har sett og vi får streng beskjed om å holde oss unna.

Kort tid senere ringer telefonen, det er mannen til hushjelpen vår, Tirta, med en engstelig liten datter gråtende i bakgrunnen som sier at hun må komme hjem. Hun gjentar flere ganger et ord på nepali som jeg senere skjønner må bety portforbud. Fra klokken to settes hæren inn og da skyter de på alt liv i gatene, forklarer hun og gestikulerer med armene, før hun setter på pizzaen og går hjem. Hun er veldig liten og vi ler litt nervøst av at hæren neppe kan finne på å skyte på henne, før vi tar farvel.

Snart roer ting seg , vi ser (og hører!) helikoptere sveipe over nabolaget, og folk som skynder seg hjem med matvarer til klokken to. Vi blir enige om at neste gang skal vi hamstre matvarer på forhånd. Ingen vet hvor lenge det kan vare, kanskje er alt som normalt igjen allerede i morgen.

I dag er alt tilbake til «normalen». Bare at «normalen» er et nytt portforbud.

Alt var rolig i dag morges, og etter gårsdagens hendelser regnet vi med at alt var tilbake til det normale igjen, så jeg forberedte meg på å dra på jobben. Snart hører vi et helikopter som sveiper over området og vi finner ut at portforbudet bare er opphevet fram til klokka 9.30. Etter det er alt stengt som i går, og vi kan ikke forlate huset. Vi finner ut at portforbudet er hevet alt for sent til å komme oss ut for å handle. Hushjelpen vår ringer og forklarer at hun ikke kommer og at vi alle skal holde oss innendørs. Alle er hyggelige og forklarer situasjonen, siden vi ikke skjønner noe av informasjonen på Radio Nepal, statskanalen, som er den som annonserer streiker og portforbud.

Vi finner ut at omkring 100 bygninger i Kathmandu ble ødelagt i gårdagens opptøyer. Både arbeidskontorer, reisebyråer med reiser til arabiske land, en moské, to ledende mediehus og offentlige og private eiendommer ble angrepet. Minst to personer er drept og dusinvis såret i sammenstøt med politiet.

Gard er irritert på portforbudet, han hadde planer om å dra til New Road for å klage på en klokke som er ment til å måle høyder. Jeg var imidlertid fornøyd, for jeg liker virkelig å ha hjemmekontor. På NEFEJ deler vi kontor og det er alltid noen hyggelige folk å snakke med eller noen annet å gjøre enn å arbeide. Kristoffer er også fornøyd med å ha moren sin hjemme. Så vi avventer situasjonen siden vi ikke vet hvor lenge portforbudet vil vare, forhåpentligvis bare i dag, slik at vi kan handle i morgen.

Kathmandu, september 2004

Kathmandu er vanligvis en bråkete by, men i dag er alt helt stille. Ingen vet hvor lenge portforbudet vil vare.

I dag er det den tredje dagen med portforbud, alle er hjemme og det virker som om hele byen sover. Det er faktisk så stille at jeg noen ganger kan høre brølet til elefanten i Zooen rett ved der vi bor. Noen ganger ser vi folk på takene, de kikker rundt på den døde byen. Det er bare noen hunder som bjeffer og fugler som flyr rundt. Folk som har hage sitter gjerne ute, men de er også stille i dag. Den eneste aktiviteten jeg kan se, er når noen henger klær på tørk oppe på taket. Det er virkelig en død by. Det eneste vi kan høre er helikoptere som sveiper rundt og folk som skrur på radioen når Radio Nepal overfører nyheter om morgenen og på ettermiddagen. Vi så et fly i går som forlot Kathmandu, og hørte et annet i dag som jeg ikke kunne se. I går så vi også en militær jet.

I går opphevet regjeringen portforbudet i to timer mellom klokka fem og syv på ettermiddagen. Det var helt sykt, hele Kathmandu var plutselig oppe på bena, folk beveget seg raskt til butikkene for å handle (eller for å åpne butikken!), biler og sykler beveget seg, gatene var fulle av folk og det var køer overalt. Jeg har aldri opplevd maken. Vi fulgte nøye med på nyhetene hele dagen i frykt for at vi skulle miste muligheten til å gå og handle dersom portforbudet plutselig ble stanset for en stund. Men det er egentlig ikke noe problem fordi klokka fem var hele byen totalt forvandlet på bare et øyeblikk. I likhet med de andre vandret vi hvileløst rundt for å finne et sted å kjøpe babymat, ris, hvete, bønner, linser og alt det vi tror vi kommer til å trenge dersom det oppstår en alvorlig situasjon. Jeg tror vi utlendinger må ha vært mer bekymret enn de nepalske, for jeg har aldri sett så mange utlendinger her på samme tid. Og butikkeieren smilte fra øre til øre da vi forlot butikkene med tomme lommer.

Denne morgenen opphørte også portforbudet fra klokka seks til 9.30. Alt var plutselig tilbake til normalen igjen, folk virket fornøyde og smilte. Flere butikker hadde klart å åpne siden i går, sjåfører tutet med hornet som om det var en form for feiring. Jeg hvilte hjemme med min forstuede fot, mens Gard og Kristoffer dro ut for å få frisk luft og enda en sekk med ris. Vi snakker om hva vi kommer til å trenge og ikke i en eventuell nødsituasjon og hvordan det vil komme til å bli. Vi vet ikke hvor lenge portforbudet kommer til å vare. Noen tror det vil fortsette i dagesvis, andre tror det vil være over allerede på søndag.

Kathmandu, september 2004

Du lurer kanskje på om det fortsatt er trygt i Kathmandu og hvordan det gikk etter portforbudet.

Det virker som jeg aldri ble helt ferdig med min historie om portforbudet her i Kathmandu for to uker siden. Kort fortalt, varte det i fem dager totalt (veldig rar opplevelse), og det var en veldig spesiell tid for alle som bor i Kathmandu. Etter portforbudet spør vi hverandre: Så, hvordan var portforbudet for deg? Og alle har forskjellige historier å fortelle. Noen forteller om hvordan de løp en hel time med bevæpnet militær i hælene for å rekke hjem før portforbudet startet. Noen som har blitt utnyttet av arbeidskontorene her, var fornøyde fordi de fikk en slags hevn. Andre, som meg, likte å være hjemme med familie og hvile litt og endelig få ting gjort i huset. Samt den spesielle følelsen det er å gå opp på taket for å se solen gå ned over den stille byen. Andre igjen, syntes det var vanskelig å gjøre alt husarbeidet selv og ta seg av barna, siden didiene (hushjelpene) ikke kom på jobb som vanlig. Men de aller fleste bekymret seg for mangel på innkomst disse dagene, slik som selgerne som sykler rundt med friske bananer og grønnsaker. Effekten på landets økonomi var stor, selvfølgelig. For meg personlig var det en positiv opplevelse, selv om jeg skjønner at situasjonen ikke var bra for Nepal. Jeg fikk en følelse av samhold og tilhørighet som jeg ikke har hatt før, en sjelden følelse av å være i live.

Kathmandu, september 2004