Kategoriarkiv: Dagbok fra Kathmandu

Kultursjokk i Kathmandu

4 svar

Jeg har prøvd å skrive noe om mitt første møte med Kathmandu, men er ikke helt sikker på om det er noen god idé. Et par ting står imidlertid ganske tydelig for meg, som den første gangen vi så en diger firfisle på kjøkkenet (eller to – det var visst en liten der også. Mor og barn?) De forsvant inn i en liten sprekk over kjøkkenskapet der vi har kasseroller og annet utstyr! Gard liker det enda dårligere enn det jeg gjør, han er redd Kristoffer, sønnen vår på ett år, skal ta de i munnen eller at de skal krype inn på soverommet om natta…

Noe annet jeg husker helt tydelig var de fascinerende lydene Gard lagde på badet etter å ha blitt matforgiftet (sannsynligvis fått i seg noe vann enten ved tannpuss eller på en turistrestaurant i Patan). Hushjelpen vår (eller «søster» som det heter på nepali), Tirta, så helt forskrekket ut, sannsynligvis fordi hun var redd for å miste jobben etter bare et par dager, eller så var det fordi hun aldri hadde hørt et menneske lage slike lyder før (og det hadde ikke jeg heller, for å være helt ærlig).

Tirta kan imidlertid slappe helt av, uten henne er vi helt hjelpeløse i dette landet. Hun må dessuten være verdens beste hushjelp. Alt er strøkent og rent, hun tenker på det meste og viser oss alt fra gasskomfyr, filtermaskin og varmtvannsbeholder, til hvordan grønnsakene skal legges i jod. Ikke minst vet hun hvor hun skal få tak i vanlige dagligvarer, gode grønnsaker og bra egg og kjøtt, det er slett ingen enkel jobb her. Hun lærer oss til og med nepali, forklarer når vi har brukt for mye penger og hvorfor vi må ta av skoene utenfor døren. Hun lager til og med brownies når hun synes vi har brukt for mye penger på sjokolade.

Jeg husker også den første gangen jeg så en apekatt i Kathmandu Durbar Square og den første gangen jeg så en ku som gikk fritt omkring og spiste utenfor inngangsdøra vår. Jeg husker kilingen i magen den første gangen vi så tre hvite topper i Himalaya stikke opp fra skydekket, og den første gangen vi opplevde regntida her nede. Jeg maste Gard med på at vi skulle gå ut, og vi tok med to paraplyer, Kristoffer i bæremeis og gikk rundt og vasset i sandalene mens det plasket overalt rundt oss.

Kathmandu, september 2004

Livet i den grønne dalen

Legg igjen en kommentar

Jeg sitter og kikker ut vinduet på de fine murhusene og den smale gangstien forbi huset vårt i Kathmandu. Vi har vært her i en og en halv måned nå. Ved siden av meg sitter en liten kropp på elleve måneder og sorterer lekeklosser systematisk. Han virker totalt ubekymret over at vi har forlatt Norge for så lang tid. Kristoffer har fått håndlaget barnestol i dag, stor og flott i mørkt tre med høy buet stolrygg, så han sitter som en konge sammen med oss andre dødelige. Han var veldig fornøyd med å sitte høyt på egen stol sammen med oss, særlig når han oppdaget at han kunne leke med en liten gul bil som han har fått av sønnen til kollegaen min, Bhupendra, oppå bordplata. Da kastet han hodet tilbake og laget ulvelyder. Vi har aldri sett andre barn kaste hodet bakover og lage ulvelyder på denne måten. Jeg sier til Gard at det er nok bare Kritoffers måte å vise oss at han har det bra.

Vi har så fin utsikt fra balkongen vår, vi kan se Swoyambhunath, det store buddhistiske templet som ligger på en høyde på den andre siden av byen og nesten hele Kathmandu Valley. Kristoffer pleier å leke ved ved store stuevinduet vårt. Det går an å klatre opp på en liten forhøyning, en støpt vinduskarm. Der har han oversikt over alt som skjer i nabolaget, og det er jo en del som skjer her, med selgere og naboer som følger stien utenfor huset vårt. Heldigvis bor vi langt fra trafikk. Hver ettermiddag, når solen går ned, går vi opp på taket for å se hvor vakkert det er. Det er så grønt her nå, og vakkert lys og skyformasjoner. En selden gang ser vi Himalaya, vi tror vi har sett toppen av Machapuchare, Fishtalefjellet i Pokhara. Det er gode familiestunder, særlig når Kristoffer kommer med ulvehylene sine.

På søndag skal jeg i mitt første hindubryllup, en veldig søt kollega på jobben (Debiki) skal gifte seg. Det er et arrangert ekteskap, men Debiki sier hun kjenner ham litt (han har vært på besøk hjemme hos foreldrene hennes flere ganger) og at han er en bra mann (og så smiler hun) og at hun er enig i foreldrenes valg. Likevel er hun nervøs, for et hinduekteskap fører med seg så mange plikter, særlig for kvinnen som skal flytte ut fra familiens hushold og inn hos svigerfamilien som hun må underkaste seg og lage mat for.

Kathmandu, september 2004

Kristoffers nye lekevenn

Legg igjen en kommentar

Kristoffer har fått en ny venn. Samakchia er fem år og den søteste jenta du kan tenke deg. Hun kom fra en landsby i Ghurka-området for en måned siden, etter at maoistene skal ha kidnappet mer enn 50 elever fra hennes skole. Moren hennes ble livredd og bestemte seg for å flytte til Kathmandu hvor jentas far jobber som tempo-sjåfør. Moren forteller at livet uten en mann i landsbyen var hardt, særlig siden maoistene ofte kom på døra og krevde å bli servert mat eller at familien skulle støtte dem med ris eller penger. Hun var like redd for sikkerhetsstyrkene som gikk rundt med store våpen. Hun stolte ikke på dem heller. Jenta har nå fått plass på skole i Kathmandu og er veldig heldig som mottar et stipend etter at hun har utført gode eksamener. Familien er gjenforent i Kathmandu og vil i likhet med hundre tusener av andre bli her inntil den væpnede konflikten er over. Samakchia og Kristoffer leker fint sammen. De er begge flinke til å dele leker og hun lærer ham mange nye ting. Han er alltid fornøyd når hun har vært her.

Kathmandu, april 2005