Ramesh (35) har kommet til Pokhara fra Chitwan, hvor den lokale maoistgruppen forlanger at hver familie som har minst to sønner, skal ofre den ene til deres militia. Ramesh har to brødre og tre sønner.

Ramesh er bare en av mange som har flyttet på grunn av maoistopprøret. Maoistene kontrollerer det meste av landsbygda i Nepal, noe som utgjør storparten av landet. Hundre tusener av folk har forlatt hjemmene sine i frykt for situasjonen.

Hans dager i Pokhara består av arbeid og tanker om hvordan han kan finne et bedre liv. Som mange andre, arbeider han i turistindustrien i Pokhara. Han er avdelingssjef for betjeningen ved et av hotellene, et av de få som fortsatt gjør det ganske bra, selv om det er færre turister som kommer. Kanskje har det med de grønne og rene omgivelsene å gjøre, eller kanskje er det fordi hotellet yter god service, mye takket være Ramesh selv. Klokken fem om morgenen kan man se ham bevege seg opp og ned trappene, mens han ser til høyre og venstre for å inspisere fasilitetene. Hvis det ligger en sigarett eller et håndkle et sted, kan du være sikker på at han finner det og fjerner det. Hvis en skje eller en serviett mangler på et av bordene, vil han legge merke til det før gjesten og instruere betjeningen til å rette på feilen.

Livet til Ramesh har ikke alltid vært slik. Han pleide å bo i en landsby i Chitwan hvor livet var fredfylt og stille og framtiden syntes lys. For tiden kommer imidlertid maoistene i Chitwan på døra om kveldene for å få mat, forsyninger og nye soldater. Ramesh ønsker ikke å bli geriljasoldat i jungelen i Chitwan, ei heller ønsker han at noen av barna hans skal bli det.

• Kan du dra tilbake til Chitwan, spør jeg, klar over at hans gamle foreldre fortsatt bor der uten å kunne se sine barnebarn.
• Nei, det er for farlig.
• Hva synes du regjeringen bør gjøre med situasjonen?
• En del av kravene maoistene stiller er rimelige, som å avskaffe kastesystemet og bedre situasjonen for de fattige, de landløse og vanlige folk på landsbygda. Regjeringen bør imøtegå noen av disse kravene slik at det kan bli fred.

På grunn av den vanskelige situasjonen i Nepal er det mange som har lyst til å forlate landet, ettersom de ikke ser noen framtid der. Selv om Ramesh har en fin jobb, ønsker han seg jobb i et annet land.

• Jeg kunne tenke meg å dra til et annet land for å jobbe, men det er vanskelig å skaffe de pengene og visumet som trengs, sier han.

Så lenge den politiske situasjonen består, er det ingen vei tilbake for folk som Ramesh. I landsbyen er det snart bare kvinner, barn og eldre igjen.

Pokhara, september 2004