Stikkordarkiv: Pokhara

Saraswoti trenger et lån

Saraswoti Pahari (35) bor sammen med ektemann og tre barn langs stien til Sarangkot utenfor Pokhara. Mens mannen er i byen og leter etter jobb, tar Saraswoti seg av både barn, husholdning, åkerlapp og den lille turistkafeen familien har laget i første etasje.

  • Jeg kunne tenkt meg å ha en liten butikk, sier Saraswoti. Vi sitter i kafeen hennes, som ligger på veien til Sarangkot, akkurat der stien gjør en sving mot venstre og du kan se at nok en bakke må forseres før du er på toppen med den fantastiske utsikten som alle snakker om. Omgivelsene er pittoreske som i en påkostet turistbrosjyre, det majestetiske snøkledde Machapuchare dominerer i bakgrunnen.

I disse naturskjønne omgivelsene opplever menneskene harde tider. Klokka fem om morgenen følger Saraswoti den bratte veien ned for å kjøpe forfriskninger til turistene. For hver flaske hun bærer opp alle bakkene på ryggen kan hun tjene fem øre, avhengig av hvor mye turistene er villige til å gi. I disse tider konkurrerer naboene hardt om å få så mye penger ut av turistene som overhodet mulig. Men de fleste av turistene som kommer, passerer uten et ord, overrasket over det store vareutvalget langs trekkingruten.

Etter morgenrunden er det tid for å tilberede linser og ris til familien, før Saraswoti starter en lang arbeidsdag med koking og bæring av vann, jordbruksarbeid og servicearbeid. Alt for å være i stand til å sende barna på skole, noe som er veldig dyrt.

Jeg er først motvillig til å stoppe ved det lille, mørke steinhuset, idet jeg ikke forventer å finne noe som magen kan tåle. Men Saraswoti leder meg inn i mørket og til den lille disken, som ligger i første etasje i huset deres. Her er det ulike typer snacks og drikker.

Mannen hennes er arbeidsledig og tilbringer dagene i Pokhara, mens han venter på at det skal dukke opp en jobb.

Saraswoti har tre barn, en sønn og to døtre. Alle går på skole. Det er en veldig hard jobb å skaffe de pengene som er nødvendig for dette formålet, men på en eller annen mate har hun klart det. Hun har en stor fordel: Hjemmet ligger akkurat der hvor en bedagelig turist begynner å føle seg for sliten til å fortsette.

  • Når turistene kommer, sier jeg please come. Jeg inviterer de hit for å drikke noe, sier Saraswoti.
  • Hva synes du m livet her?
  • Jeg skulle ønske alt kunne bli sånn som før, kommer det bastant.
  • Fred?
  • Ja.

Saraswoti refererer til maoistopprøret som nå har vart i ni år og som gjør at turistene har sluttet å komme. Langs stien er det barn som ber om penger. De er vant til å se turister på stien med dyre klokker og sko.

  • Problemet her i Nepal er at vi har ikke penger, forklarer Saraswoti. – Det er det som er problemet her.

  • Hva ville du gjort hvis du hadde hatt makt i Nepal? spør jeg.
  • Vi har ingen makt.
  • Men dere kan vel stemme fritt?
  • Nei, det er ikke mulig.

Det er ikke vanlig å dukke opp på dette stedet og begynne å stille denne typen spørsmål. På dette tidspunktet begynner naboene å lure på hvem det er som sitter og snakker med Saraswoti. En gammel mann med gummiansikt og tradisjonell topi-hatt kommer inn fra døråpningen. Saraswoti blir alvorlig og mer knapp i svarene. Saraswotis minste datter som har oversatt for oss, ser veldig flau ut og begynner å gi korte svar. Saraswoti blir nervøs. Snart slutter datteren helt å oversette. Jeg og Saraswoti blir sittende og se på hverandre. Datteren ser ned i bordet.

  • Har du en drøm, spør jeg.
  • Jeg kunne tenke meg å ha en turistbutikk, sier Saraswoti plutselig. – Med suvernirer og håndverk, kanskje. Kanskje til og med noen klær. 
  • I Pokhara mener du?
  • Nei her. Her i hjemmet mitt. Sarangkot er et bra sted å bo. Vi synes ikke det er noe særlig i Pokhara. Her er luften ren og klar og vannet rent. Og det er mindre folk. Vi har ikke noe forurensing her.
  • Hva som helst, egentlig. Problemet er bare at vi kan ikke få lån. Vi har bankkonto, men det er ikke noe lånesystem her. Jeg er klar for å gjøre hva som helst av arbeid. Hva som helst, you name it.

Pokhara, Oktober, 2004

Et liv i skjul

Ramesh (35) har kommet til Pokhara fra Chitwan, hvor den lokale maoistgruppen forlanger at hver familie som har minst to sønner, skal ofre den ene til deres militia. Ramesh har to brødre og tre sønner.

Ramesh er bare en av mange som har flyttet på grunn av maoistopprøret. Maoistene kontrollerer det meste av landsbygda i Nepal, noe som utgjør storparten av landet. Hundre tusener av folk har forlatt hjemmene sine i frykt for situasjonen.

Hans dager i Pokhara består av arbeid og tanker om hvordan han kan finne et bedre liv. Som mange andre, arbeider han i turistindustrien i Pokhara. Han er avdelingssjef for betjeningen ved et av hotellene, et av de få som fortsatt gjør det ganske bra, selv om det er færre turister som kommer. Kanskje har det med de grønne og rene omgivelsene å gjøre, eller kanskje er det fordi hotellet yter god service, mye takket være Ramesh selv. Klokken fem om morgenen kan man se ham bevege seg opp og ned trappene, mens han ser til høyre og venstre for å inspisere fasilitetene. Hvis det ligger en sigarett eller et håndkle et sted, kan du være sikker på at han finner det og fjerner det. Hvis en skje eller en serviett mangler på et av bordene, vil han legge merke til det før gjesten og instruere betjeningen til å rette på feilen.

Livet til Ramesh har ikke alltid vært slik. Han pleide å bo i en landsby i Chitwan hvor livet var fredfylt og stille og framtiden syntes lys. For tiden kommer imidlertid maoistene i Chitwan på døra om kveldene for å få mat, forsyninger og nye soldater. Ramesh ønsker ikke å bli geriljasoldat i jungelen i Chitwan, ei heller ønsker han at noen av barna hans skal bli det.

  • Kan du dra tilbake til Chitwan, spør jeg, klar over at hans gamle foreldre fortsatt bor der uten å kunne se sine barnebarn.
  • Nei, det er for farlig.
  • Hva synes du regjeringen bør gjøre med situasjonen?
  • En del av kravene maoistene stiller er rimelige, som å avskaffe kastesystemet og bedre situasjonen for de fattige, de landløse og vanlige folk på landsbygda. Regjeringen bør imøtegå noen av disse kravene slik at det kan bli fred.

På grunn av den vanskelige situasjonen i Nepal er det mange som har lyst til å forlate landet, ettersom de ikke ser noen framtid der. Selv om Ramesh har en fin jobb, ønsker han seg jobb i et annet land.

  • Jeg kunne tenke meg å dra til et annet land for å jobbe, men det er vanskelig å skaffe de pengene og visumet som trengs, sier han.

Så lenge den politiske situasjonen består, er det ingen vei tilbake for folk som Ramesh. I landsbyen er det snart bare kvinner, barn og eldre igjen.

Pokhara, september 2004