Kathmandu er vanligvis en bråkete by, men i dag er alt helt stille. Ingen vet hvor lenge portforbudet vil vare.

I dag er det den tredje dagen med portforbud, alle er hjemme og det virker som om hele byen sover. Det er faktisk så stille at jeg noen ganger kan høre brølet til elefanten i Zooen rett ved der vi bor. Noen ganger ser vi folk på takene, de kikker rundt på den døde byen. Det er bare noen hunder som bjeffer og fugler som flyr rundt. Folk som har hage sitter gjerne ute, men de er også stille i dag. Den eneste aktiviteten jeg kan se, er når noen henger klær på tørk oppe på taket. Det er virkelig en død by. Det eneste vi kan høre er helikoptere som sveiper rundt og folk som skrur på radioen når Radio Nepal overfører nyheter om morgenen og på ettermiddagen. Vi så et fly i går som forlot Kathmandu, og hørte et annet i dag som jeg ikke kunne se. I går så vi også en militær jet.

I går opphevet regjeringen portforbudet i to timer mellom klokka fem og syv på ettermiddagen. Det var helt sykt, hele Kathmandu var plutselig oppe på bena, folk beveget seg raskt til butikkene for å handle (eller for å åpne butikken!), biler og sykler beveget seg, gatene var fulle av folk og det var køer overalt. Jeg har aldri opplevd maken. Vi fulgte nøye med på nyhetene hele dagen i frykt for at vi skulle miste muligheten til å gå og handle dersom portforbudet plutselig ble stanset for en stund. Men det er egentlig ikke noe problem fordi klokka fem var hele byen totalt forvandlet på bare et øyeblikk. I likhet med de andre vandret vi hvileløst rundt for å finne et sted å kjøpe babymat, ris, hvete, bønner, linser og alt det vi tror vi kommer til å trenge dersom det oppstår en alvorlig situasjon. Jeg tror vi utlendinger må ha vært mer bekymret enn de nepalske, for jeg har aldri sett så mange utlendinger her på samme tid. Og butikkeieren smilte fra øre til øre da vi forlot butikkene med tomme lommer.

Denne morgenen opphørte også portforbudet fra klokka seks til 9.30. Alt var plutselig tilbake til normalen igjen, folk virket fornøyde og smilte. Flere butikker hadde klart å åpne siden i går, sjåfører tutet med hornet som om det var en form for feiring. Jeg hvilte hjemme med min forstuede fot, mens Gard og Kristoffer dro ut for å få frisk luft og enda en sekk med ris. Vi snakker om hva vi kommer til å trenge og ikke i en eventuell nødsituasjon og hvordan det vil komme til å bli. Vi vet ikke hvor lenge portforbudet kommer til å vare. Noen tror det vil fortsette i dagesvis, andre tror det vil være over allerede på søndag.

Kathmandu, september 2004

Du lurer kanskje på om det fortsatt er trygt i Kathmandu og hvordan det gikk etter portforbudet.

Det virker som jeg aldri ble helt ferdig med min historie om portforbudet her i Kathmandu for to uker siden. Kort fortalt, varte det i fem dager totalt (veldig rar opplevelse), og det var en veldig spesiell tid for alle som bor i Kathmandu. Etter portforbudet spør vi hverandre: Så, hvordan var portforbudet for deg? Og alle har forskjellige historier å fortelle. Noen forteller om hvordan de løp en hel time med bevæpnet militær i hælene for å rekke hjem før portforbudet startet. Noen som har blitt utnyttet av arbeidskontorene her, var fornøyde fordi de fikk en slags hevn. Andre, som meg, likte å være hjemme med familie og hvile litt og endelig få ting gjort i huset. Samt den spesielle følelsen det er å gå opp på taket for å se solen gå ned over den stille byen. Andre igjen, syntes det var vanskelig å gjøre alt husarbeidet selv og ta seg av barna, siden didiene (hushjelpene) ikke kom på jobb som vanlig. Men de aller fleste bekymret seg for mangel på innkomst disse dagene, slik som selgerne som sykler rundt med friske bananer og grønnsaker. Effekten på landets økonomi var stor, selvfølgelig. For meg personlig var det en positiv opplevelse, selv om jeg skjønner at situasjonen ikke var bra for Nepal. Jeg fikk en følelse av samhold og tilhørighet som jeg ikke har hatt før, en sjelden følelse av å være i live.

Kathmandu, september 2004