Portforbud, tredje dag

Kathmandu er vanligvis en bråkete by, men i dag er alt helt stille. Ingen vet hvor lenge portforbudet vil vare.

I dag er det den tredje dagen med portforbud, alle er hjemme og det virker som om hele byen sover. Det er faktisk så stille at jeg noen ganger kan høre brølet til elefanten i Zooen rett ved der vi bor. Noen ganger ser vi folk på takene, de kikker rundt på den døde byen. Det er bare noen hunder som bjeffer og fugler som flyr rundt. Folk som har hage sitter gjerne ute, men de er også stille i dag. Den eneste aktiviteten jeg kan se, er når noen henger klær på tørk oppe på taket. Det er virkelig en død by. Det eneste vi kan høre er helikoptere som sveiper rundt og folk som skrur på radioen når Radio Nepal overfører nyheter om morgenen og på ettermiddagen. Vi så et fly i går som forlot Kathmandu, og hørte et annet i dag som jeg ikke kunne se. I går så vi også en militær jet.

I går opphevet regjeringen portforbudet i to timer mellom klokka fem og syv på ettermiddagen. Det var helt sykt, hele Kathmandu var plutselig oppe på bena, folk beveget seg raskt til butikkene for å handle (eller for å åpne butikken!), biler og sykler beveget seg, gatene var fulle av folk og det var køer overalt. Jeg har aldri opplevd maken. Vi fulgte nøye med på nyhetene hele dagen i frykt for at vi skulle miste muligheten til å gå og handle dersom portforbudet plutselig ble stanset for en stund. Men det er egentlig ikke noe problem fordi klokka fem var hele byen totalt forvandlet på bare et øyeblikk. I likhet med de andre vandret vi hvileløst rundt for å finne et sted å kjøpe babymat, ris, hvete, bønner, linser og alt det vi tror vi kommer til å trenge dersom det oppstår en alvorlig situasjon. Jeg tror vi utlendinger må ha vært mer bekymret enn de nepalske, for jeg har aldri sett så mange utlendinger her på samme tid. Og butikkeieren smilte fra øre til øre da vi forlot butikkene med tomme lommer.

Denne morgenen opphørte også portforbudet fra klokka seks til 9.30. Alt var plutselig tilbake til normalen igjen, folk virket fornøyde og smilte. Flere butikker hadde klart å åpne siden i går, sjåfører tutet med hornet som om det var en form for feiring. Jeg hvilte hjemme med min forstuede fot, mens Gard og Kristoffer dro ut for å få frisk luft og enda en sekk med ris. Vi snakker om hva vi kommer til å trenge og ikke i en eventuell nødsituasjon og hvordan det vil komme til å bli. Vi vet ikke hvor lenge portforbudet kommer til å vare. Noen tror det vil fortsette i dagesvis, andre tror det vil være over allerede på søndag.

Kathmandu, september 2004

 

Livet etter portforbudet

Du lurer kanskje på om det fortsatt er trygt i Kathmandu og hvordan det gikk etter portforbudet.

Det virker som jeg aldri ble helt ferdig med min historie om portforbudet her i Kathmandu for to uker siden. Kort fortalt, varte det i fem dager totalt (veldig rar opplevelse), og det var en veldig spesiell tid for alle som bor i Kathmandu. Etter portforbudet spør vi hverandre: Så, hvordan var portforbudet for deg? Og alle har forskjellige historier å fortelle. Noen forteller om hvordan de løp en hel time med bevæpnet militær i hælene for å rekke hjem før portforbudet startet. Noen som har blitt utnyttet av arbeidskontorene her, var fornøyde fordi de fikk en slags hevn. Andre, som meg, likte å være hjemme med familie og hvile litt og endelig få ting gjort i huset. Samt den spesielle følelsen det er å gå opp på taket for å se solen gå ned over den stille byen. Andre igjen, syntes det var vanskelig å gjøre alt husarbeidet selv og ta seg av barna, siden didiene (hushjelpene) ikke kom på jobb som vanlig. Men de aller fleste bekymret seg for mangel på innkomst disse dagene, slik som selgerne som sykler rundt med friske bananer og grønnsaker. Effekten på landets økonomi var stor, selvfølgelig. For meg personlig var det en positiv opplevelse, selv om jeg skjønner at situasjonen ikke var bra for Nepal. Jeg fikk en følelse av samhold og tilhørighet som jeg ikke har hatt før, en sjelden følelse av å være i live.

Kathmandu, september 2004

Et liv i skjul

Ramesh (35) har kommet til Pokhara fra Chitwan, hvor den lokale maoistgruppen forlanger at hver familie som har minst to sønner, skal ofre den ene til deres militia. Ramesh har to brødre og tre sønner.

Ramesh er bare en av mange som har flyttet på grunn av maoistopprøret. Maoistene kontrollerer det meste av landsbygda i Nepal, noe som utgjør storparten av landet. Hundre tusener av folk har forlatt hjemmene sine i frykt for situasjonen.

Hans dager i Pokhara består av arbeid og tanker om hvordan han kan finne et bedre liv. Som mange andre, arbeider han i turistindustrien i Pokhara. Han er avdelingssjef for betjeningen ved et av hotellene, et av de få som fortsatt gjør det ganske bra, selv om det er færre turister som kommer. Kanskje har det med de grønne og rene omgivelsene å gjøre, eller kanskje er det fordi hotellet yter god service, mye takket være Ramesh selv. Klokken fem om morgenen kan man se ham bevege seg opp og ned trappene, mens han ser til høyre og venstre for å inspisere fasilitetene. Hvis det ligger en sigarett eller et håndkle et sted, kan du være sikker på at han finner det og fjerner det. Hvis en skje eller en serviett mangler på et av bordene, vil han legge merke til det før gjesten og instruere betjeningen til å rette på feilen.

Livet til Ramesh har ikke alltid vært slik. Han pleide å bo i en landsby i Chitwan hvor livet var fredfylt og stille og framtiden syntes lys. For tiden kommer imidlertid maoistene i Chitwan på døra om kveldene for å få mat, forsyninger og nye soldater. Ramesh ønsker ikke å bli geriljasoldat i jungelen i Chitwan, ei heller ønsker han at noen av barna hans skal bli det.

  • Kan du dra tilbake til Chitwan, spør jeg, klar over at hans gamle foreldre fortsatt bor der uten å kunne se sine barnebarn.
  • Nei, det er for farlig.
  • Hva synes du regjeringen bør gjøre med situasjonen?
  • En del av kravene maoistene stiller er rimelige, som å avskaffe kastesystemet og bedre situasjonen for de fattige, de landløse og vanlige folk på landsbygda. Regjeringen bør imøtegå noen av disse kravene slik at det kan bli fred.

På grunn av den vanskelige situasjonen i Nepal er det mange som har lyst til å forlate landet, ettersom de ikke ser noen framtid der. Selv om Ramesh har en fin jobb, ønsker han seg jobb i et annet land.

  • Jeg kunne tenke meg å dra til et annet land for å jobbe, men det er vanskelig å skaffe de pengene og visumet som trengs, sier han.

Så lenge den politiske situasjonen består, er det ingen vei tilbake for folk som Ramesh. I landsbyen er det snart bare kvinner, barn og eldre igjen.

Pokhara, september 2004

Det amerikanske fredskorpset trekker seg ut

Daniel, den amerikanske fredskorpsdeltakeren som jobber sammen med meg i Nepal Forum of Environmental Journalist, har blitt nødt til å dra hjem på grunn av sikkerhetsårsaker.

Fredag for en uke siden kastet noen en bombe utenfor det amerikanske senteret her i Kathmandu. Det var bare en liten bombe, men den var ulik de andre som har blitt brukt av maoister her. Denne inneholdt spiker og ting som var laget for å skade folk. Uansett, bomben ble bare kastet utenfor bygningen og ingen kom til skade, men etter dette har den amerikanske ambassaden bestemt at all amerikansk fredskorpsaktivitet i Nepal skal opphøre. At det amerikanske fredskorpset trekker seg ut er historisk, ettersom de har vært her siden 1962. Det er imidlertid ikke bare på grunn av denne bomben. I den siste tiden har mange av de amerikanske fredskorpsdeltakerne ulike steder i landet fått besøk av maoister som forlanger at de skal forlate landet. (For noen dager siden traff dessuten en bombe en bro her i Kathmandu og 19 mennesker ble skadet.)

Det blir likevel feil å kalle maoistene terrorister. De har startet et opprør, en borgerkrig. En krig som kunne vært unngått, dersom demokratiske spilleregler hadde vært fulgt fra starten av. For maoistene prøvde i starten å jobbe som folkevalgte, men ble skjøvet ut i kulden av kongen og de andre partiene.

Kathmandu, september 2004

Kampene tiltar

Ryktene sier at kampene tiltar utenfor dalen. Forrige uke måtte noen venner av oss returnere til Kathmandu på vei til Dulikhel på grunn av trefninger. I følge dagens nyheter har Maoistene bombet seks privatskoler i Nepalgunj og elektrisitetsforsyningen til fire distrikter i midt-vest-regionen (Banke, Bardiya, Surkhet og Dailekh) og tolv maoister ble drept i kamper i Sindhuli-distriktet.

Kilde: Kathmandu Post. Kathmandu, februar 2005