Fanget i kryssild

Legg igjen en kommentar

Det er kveld, vi sitter godt påkledd rundt et sprakende bål som skal varme de få gjestene som har kommet ned til nasjonalparken Chitwan ved grensen til India for å se tigere og neshorn. Den tørre veden truer med å falle ut av arnestedet, før Rabindra dytter trerota på plass. Plutselig høres skudd. Salvene kommer bare noen hundre meter bortenfra. Alle blir helt stille.

  • De bare renser geværene sine, sier Ganga, etter en stund.

Mon tro det, tenker vi. Ganga har nok ikke lyst til at gjestene skal reise med en gang.

Kongens løfte etter at han inntok makten ved et såkalt fredelig statskupp den 1. februar i år er å gjeninnføre demokratiet innen hundre dager, reetablere menneskerettigheter og å skape fred. Ifølge kongen var kuppet et uttrykk for folkets vilje; kaos og anarki var i ferd med å ta overhånd, noe de færreste bestrider.

Men folk flest har ingen tillit til kongen. Noe av det første han gjorde etter maktovertakelsen var å frata borgerne rett til informasjon, forsamlingsfrihet, organisasjonsfrihet, ytringsfrihet, privat eiendomsrett, retten til privatliv, samt å fjerne forbudet mot forebyggende varetekt. Og det er ikke lov å gå sammen flere enn fire personer.

  • Kongen er ikke egentlig interessert i å skape fred, sier en akademiker vi møter på en kafe i Kathmandu. Han ser seg nervøst rundt i lokalet. Bak oss sitter en eldre mann i tradisjonell hatt og drikker te. Kan han være fra myndighetene? Utenfor kafeen står politiet og sjekker førerkort.
  • Om natta kommer maoistene og forlanger at vi skal sperre veiene med kampesteiner og trær. Dagen etter kommer sikkerhetsstyrkene og forlanger at vi skal fjerne de samme sperringene, sier en mann vi møter langs fortauet nær Butwal. – Det er helt umulig å komme seg til markedet for å få solgt varene våre.

Langs hovedårene i Chitwan hives det store lass med tomater og helles ut melk, varer som aldri kommer fram til markedsplassen på grunn av veisperringer som ofte inneholder bomber. Maoistene viser med dette at de har den reelle makten i Nepal. Det vil si: med ett viktig unntak: Kathmandu. Med sine 30.000 soldater postert rundt i dalen er byen en slags siste festning for den ikke spesielt populære kong Gyanendra.

Den dagen kongen tok makten var alle telefonlinjene var døde, det meste av offentlig kommunikasjon var stanset og de få nyhetsmediene som fortsatt var i funksjon, sendte alle kongens tale.

  • Vi vet ikke en gang om det er greit å sende nyheter om savnede og kidnappede barn, vaksinasjonsprogrammer og barnehelse, sier Raghu Mainali, leder i the Community Broadcasters Association.

Ved minst to anledninger har vanlige folk tatt loven i egne hender og fanget eller banket opp maoister for så å levere dem over til sikkerhetsstyrkene. I Dailekh, i november, begynte en kvinne å rope slagord som «Down with maoism», «Down with Prachanda», fortvilet over å se alle barna bli kidnappet.

Krishna Shahi, en av kvinnene som startet opprøret sier: – Når de sa at hver familie måtte gi en sønn til militsen, forsvant frykten min. Vi sa: drep oss, men dere får ikke ta sønnene våre. Vi hadde ikke mer å gi dem, vi holdt ikke ut mer.

Snart hadde ryktet gått og opprøret spredde seg til flere distrikter, både øst og vest i Nepal. På spørsmål om hvordan de kunne gjøre det som mennene deres ikke kunne, svarer en av kvinnene gråtende:

  • Vi er ikke redde lenger. Nå som de har tatt barna våre, har vi ingen ting mer å miste.

Men selv om folk har fått nok av maoistene, betyr ikke det at de støtter regjeringen.

  • Fred er alt vi trenger. Fortell dem det! sier en mann. – Det vi trenger er beskyttelse fra hæren.
  • Vi vil gjøre det vi kan for å maksimere patruljering og å etablere sikkerheten i området, sier Dailekh CDO Rishikesh Niraula.

Men de militæres nærvær gjør at landsbyboerne føler seg like utrygge, fordi det øker sjansen for trefninger.

Etter kongekuppet vurderer Storbritannia og USA å trekke tilbake den militære støtten til Nepal. India har selv en gryende maoistbevegelse mange steder på landsbygda, og har derfor interesse av å fortsette støtten, selv om de også har vært negative til kongens kupp.

Det er kveld igjen. Vi er de eneste gjestene og de hotellansatte lurer på om ikke vi vil komme og sitte ved bålet. De sparer veden til gjestene, og hvis ikke vi vil sitte der, må de fryse i kveld. Vi sitter foran det knitrende bålet under en mørk stjernehimmel. Man tar seg selv i å fortelle de utroligste ting. Batsjo er full og begynner å fortelle. Han liker ikke jobben sin.

  • Hver dag drar jeg ned til busstasjonen og leter etter nye gjester, sier han. – Men det er en forferdelig jobb. Vi er kanskje 80 stykker totalt som gjør det samme, fordelt på et par og seksti hoteller. Og det kommer bare noen få turister hver dag. Vi maser ikke på dem, jeg bare holder opp skiltet med navnet på hotellet. Noen ganger kommer noen som har hørt om hotellet fra før, andre ganger kommer det ingen.

På grunn av den politiske situasjonen ligger turistindustrien i Nepal nede med brukket rygg.

  • I dag kom det ingen, sier Batsjo med et sukk.
  • Jeg tar store sjanser, sier Ganga. – Hver gang jeg henter turister fra flyplassen er jeg redd for at de skal stoppe meg og si at de trenger bilen min. Det er masse damer som jobber for maoistgeriljaen nå. Du ser en dame og hun åpner jakka si og vips så er det en «gunner» der.
  • Vi tilhører ingen av sidene i denne krigen, sier Batsjo. – Vi er uavhengige. Vi prøver bare å tjene til livets opphold. Vi må ha linser og ris. Uten ris er det ingenting, uten ris kan du ikke gjøre noen ting, uten ris er du ingenting.

  • Kongens initiativ er tatt i fredens navn, men vi føler at kongens handling kan være riktig skritt av feil grunner, eller feil skritt av riktige grunner, sier Baburam Giri, leder i Nepal Human Rights Association, en av de som foreløpig ikke har vært fengslet, tydelig ubekvem over å svare på politiske spørsmål. – Vi føler det ukomfortabelt at menneskerettighetene er strammet inn på, det er ikke velkomment, sier han og antyder i kryptiske vendinger det enkelte håper, men ikke kan si, at kongens handling kan ende med et politisk selvmord. I mellomtiden forbereder folk seg på neste blokade.

Informasjon om opprøret mot maoistene er hentet fra Nepali Times.

Aldri mer elefanter

Legg igjen en kommentar
  • Folk lever for nærme villdyrene. Hvorfor må de leve så nærme nasjonalparken?

Fra nasjonalparken i Nepals jungel i Chitwan, søker sultne dyr i landsbyen etter mat nattetider. Beboerne søker til gjengjeld inn i jungelen for å finne nok ved, selv om det ikke er lov. De har ikke noe valg.

  • Jeg liker ikke å gå i jungelen, sier Dhurba, en av turistguidene vi møter på et av hotellene. – Jeg gjør det bare når jeg må, fordi noen turister har bestilt det. Jeg hadde egentlig bestemt meg for aldri å gjøre det mer.
  • Hvorfor er du redd for å gå ut i jungelen?
  • Jeg pleide å ta med turister på «jungle walk». Det var jobben min. En gang var jeg og en annen guide ute med et tysk par. Det var sent på dagen, vi hadde gått hele dagen og verken spist eller drukket noe. Solen brant og jeg var så tørst. Jeg og den andre guiden byttet på å gå foran, vi var på god vei tilbake og det var min tur til å gå foran, da vi fikk melding om at det var en vill elefant i området. Så vi la om turen og prøvde å gå utenom der vi trodde den var, men i stedet gikk vi oss rett på den.

Dhurba puster tungt. Jeg kan gjøre mye, neshorn og bjørn kan jeg takle, de kan du i hvert fall slåss med. Men en vill elefant, du har ingen ting å stille opp med mot et sånt dyr. Tennene er så store som så! Han tar et godt grep rundt overarmene sine. – Et enkelt støt med de tennene og du er ikke mer. Andre dyr kan du høre når de kommer, men en slik elefant… Han trenger ikke en gang å puste, han puster gjennom snabelen, han lager ikke en eneste lyd, plutselig står han bare der rett foran deg.

I panikken som fulgte ble de to guidene enige om å ta med hver sin turist. Dhurba tok med jenta og prøvde å krysse elva og få tak i en kano som kom glidende. Men elefanten ble bare trigget og kom etter.

  • Vi sprang det vi klarte, både jeg og den tyske jenta. Jeg var livredd. Når vi kom uti vannet, var det akkurat som han utfordret oss. Vi kom oss oppi kanoen og over vannet, og løp det vi klarte opp til hotellet. Den tyske jenta begynte å gråte, og når hun gråt var det akkurat som jeg gråt også. Det var da jeg bestemte meg for aldri å dra ut i jungelen mer.

  • Den ville elefanten kommer hit bare på grunn av elefant-avlssenteret her borte. Den kommer for å parre seg med hunnene der, sier Raj Gurung, som er statsautorisert guide og ekspert på villdyrlivet i Chitwan. Vi har tatt båten over til nasjonalparken og sitter og prater på elvebredden mens han forklarer meg hva alle sporene er. – Se, dette er leopard, sier han. Ferske leopardspor. Den har vært her i morges og drukket fra elven.
  • Jeg har aldri sett ville dyre angripe uten å bli provosert først, hvis det ikke er for å skaffe seg mat. De er ikke ute etter å plage noen. Hvorfor skulle ville dyr komme her og oppsøke folk? De har ingen interesse av det, de gjør ikke det, de kommer bare hvis de ikke finner nok mat inne i jungelen. Da kommer de om natta og spiser avlingene til bøndene her.

I følge to av guidene vi snakker med som har arbeidet i området de siste 15-20 årene, er antallet dyr i dramatisk nedgang. Guidene tror det er på grunn av flommene som tar med seg vegetasjon og slik at mange meter hvert år forandres til ørken. Og ikke minst på grunn av alle folkene som kommer ulovlig for å samle ved, for og byggemateriale fra trærne inne i skogen. Myndighetene har gjort denne aktiviteten ulovlig, uten å besørge befolkningens behov for energi og brensel.

  • Myndighetene skulle sørge for at folk har et alternativ, sier Gurung. 
  • Folk lever for nærme villdyrene. Hvorfor må de leve så nærme nasjonalparken? Når et neshorn angriper og dreper en person, skylder folk på neshornet. Men neshornet følger bare sine naturlige instinkter.

Siden maoistopprøret startet I 1996, har sknikskyting av truede dyrearter I parken økt kraftig på grunn av reduserte sikkerhetsposter. Ingen militære tør lenger stå på vaktpost der.

Chitwan, januar 2005

En liten julehilsen til alle der hjemme

Legg igjen en kommentar

Vi prøvde å få til litt julestemning her også, men det var jammen ikke så lett, særlig siden den nepalske redaktøren min ikke skjønte hvorfor jeg ikke kunne levere ham en ny artikkel på julaften. Vi skulle på julemiddag sammen med de andre nordmennene her nede, men så fant jeg ut at jeg manglet fin nok kjole og så måtte jeg sykle på Gards høye, rare indiske sykkel som går som et skudd helt ned til en tibetansk butikk nede i hugget her og kjøpe en tibetansk festdrakt i silkestoff, så det ble jo bra, men mens jeg syklet i denne forferdelige støvete trafikken og sola stekte og de mange forbipasserende ropte så høyt de kunne om jeg skulle kjøpe noen grønnsaker i dag, tenkte jeg at dette er jammen den rareste jula jeg noen gang kommer til å få oppleve.

Heldigvis hadde mamma og svigermor tatt med noen gaver fra Norge som Kristoffer kunne åpne og alle kort ble lest flere ganger, men de fleste pakkene ble nok dessverre i stedet konfiskert av det nepalske postvesenet. Ja, ja.

Siden dro vi til Chitwan (ved grensen til India) på juleferie, hvor vi red på og badet med elefant og kikket på neshorn og krokodiller med Kristoffer oppi en vinglete ustødig kano og så var vi på jeepsafari og «junglewalk» (som er akkurat det det høres ut som), der guiden plutselig begynte å be til Gud eller Buddha om beskyttelse mot ville dyr! Det var en makeløs flott ferie, kanskje den beste jeg har opplevd noensinne, bare så synd den tok slutt. Hverdagen er ikke like glamorøs og jeg lengter litt hjem og gleder meg til sommer ved sjøen i Trøndelag.

Stor klem til alle

Kathmandu, desember 2004

Høydesyke på Everest

Legg igjen en kommentar

Forrige uke måtte Gard hjelpe et italiensk par i nesten 5000 meters høyde nærme Everest basecamp, idet mannen fikk galopperende puls og smerter i brystet midt på natten. Gard er i Luklaområdet på trekking i ti dager sammen med en lokal guide.

Den italienske mannen lå bare I sengen sin og kunne ikke bevege seg. Gard prøvde å overbevise helikopter-firmaet om at mannen var forsikret, men de ble ikke overbevist før det italienske konsulatet I Kathmandu hadde ringt og forsikret om at det var i orden.

Mannen hadde gjort en vanlig tabbe og tatt med seg forsikringspapirene i stedet for å la dem ligge hos konsulatet I Kathmandu. Etter seks timers iherdige forsøk og mange dyre telefonsamtaler med bruk av satelitt, ble mannen og hans bekymrede kone fraktet til Patan hospital i Kathmandu med helikopter. Der fikk han kyndig hjelp til å komme seg. Mannen, som selv var fysioterapeut, virket i utgangspunktet veldig sprek, og det minner oss om at man skal ha stor respekt for å bevege seg I slike høyder.

Kathmandu, mars 2005

Barna på mursteinsfabrikken

Legg igjen en kommentar

Vi vil jobbe så mye vi kan, om vi så skal dø for maten. Det er greit, slik går livene våre, dag for dag.

  • Hver natt står vi opp og begynner å jobbe klokka to, så jobber vi til klokka fire på ettermiddagen. Da tar vi en pause før vi jobber til ni om kvelden. Til sammen blir det 900 rupier (85 kroner ) i uka, men det er ikke nok til å overleve, alt går til å kjøpe mat for, sier Kamala Giri (30).

Vi møter henne og familien på mursteinsfabrikken Bharak Brick Factory, en av i alt 115 mursteinsfabrikker i Kathmandudalen, hvor folk kommer fra distriktene for å jobbe.

  • Vi må kjempe hardt bare for å overleve. Det er forferdelig slitsomt sier Giri. Hun har dekket hodet med et tørkle mot den sterke sola.

Fabrikken ruver over et stort område. I midten står en høy skorsteinspipe som flyttes rundt. En mild vindpust kan merkes fra fjellene, det er stille, men hektisk aktivitet som i en maurtue. På bakken er det rød sand som virvler opp som støv når vi går. Mange steder er grunnen helt gravd ut. Der er det bare hard, seig blåleire igjen. Nede i et av hullene står en liten jente i kjole. Hun tråkker trøstesløst rundt i hard, blå leire og ser trist ut.

  • Hei, lille venn, hva heter du? spør min venn Rajendra.

Intet svar. Hun ser sårt på oss. Jenta er sju år og heter Arati. Like i nærheten sitter foreldrene og den tolv år gamle storesøsteren hennes, Malati, og jobber. De lager klumper av leire som de presser ned i en treform. Så kakker de løs leiren ved hjelp av tørr sand og legger de ferdige firkantede formene til tørk i sola.

  • Veslejenta vår er syk i dag. Hun har feber, sier moren strengt og ser opp.

Familien har fire små barn, men ingen til å se etter barna mens de jobber og ingen mulighet til å sende de til skole. Veslejenta Pooja Giri på to år er lei av å bli oversett. Nå har hun lagt seg rett ned i sola og skriker. Hun er sulten, men ingen bryr seg om henne før Malati til slutt løper bort og tar henne i armene.

Moren, Kamala, legger steinene til tørk på rekke og rad før hun tar opp den skrikende veslejenta og ammer.

Familien er sesongarbeidere, de har en liten jordlapp i Rameshap som de ikke kan overleve på mer enn halve året. Da kommer de til Kathmandu for å lage murstein. Det har de gjort i 15 år nå.

Jeg vet at de ikke er så mye de kan si, av frykt for å miste jobben. Men inne i det lille mursteinsskuret hvor de lever og sover, hvor det knapt er plass til alle seks, kan de snakke mer fritt. Jeg kommer såvidt inn den lille døren og ser meg spørrende rundt etter et sted å sitte. Moren henviser meg til den lille steinovnen.

  • Får dere servert mat her eller må dere ut og kjøpe og lage den selv?
  • Vi må ut og kjøpe selv og så lager vi her.
  • Det må være fryktelig kaldt her om vinteren, sier jeg og ser mot de store hullene oppunder taket.
  • Blir dere mye syke om vinteren?
  • Ja, det blir kaldt her, men om vinteren holder vi oss faktisk ganske friske. Det er om sommeren vi blir syke. Da får vi matforgiftning, feber og hoste på grunn av alt støvet, sier Kamala.
  • Hva synes dere om å jobbe på fabrikken her?
  • Det er greit, sier faren, Badri Giri (35). – Vi tar det arbeidet vi får. Vi vil jobbe så mye vi kan, om vi så skal dø for maten. Slik går livene våre, dag for dag.

Kathmandu, april 2005. Tolk: Rajendra KC

Et skremmende sted

Legg igjen en kommentar

I går dro vi til Dakschinkali-tempelet i Pharping, et hellig  sted, hvor døde blir brent og dyr ofret på bankene av den forurensede elva. Det var et mørkt og skremmende sted med syke og gamle tiggere. Selv hundene var spesielt uvennlige. Turen på mororsykler gjennom vakre landsbyer og terrasserte jordbruksområder var likevel verdt turen. I dag kom noen folk fra et barnehjem og bad om penger til en operasjon til en av jentene. Jeg ga dem noe og Gard lurer på om jeg kan ha blitt lurt.

Kathmandu, mars 2005

Hva er en bra kvinne?

2 svar

Jeg møter henne på kontoret hennes i Ekantakuna i Kathmandu. I gangen henger det plakater om kvinners muligheter til å jobbe for fred og om hvordan kvinnelige flyktninger lider. Bandana Rana er leder i Women Communicators Group og visepresident i SAATHI, en organisasjon som arbeider mot vold i hjemmet i Nepal. Innimellom disse jobbene leser hun nyheter på Nepal Television, hun er aktiv i sosialt arbeid og mor til to.

Siden jeg er elendig på å orientere meg, er jeg lettet over endelig å ha funnet riktig sted. Det ser til og med litt ut som NGO-ene hjemme, tenker jeg, mens jeg venter på Rana i ressurssenteret, som egentlig er et bibliotek hvor mer enn 100 kvinnelige journalister kan  komme og lese, dele erfaringer og diskutere.

Jeg ser nysgjerrig på sekretæren som er travelt opptatt med å oppdatere websiden «Unifem». Over hodet hennes er veggen dekorert med en artikkel om kvinners dårlige representasjon i media og et dikt som heter «Hvordan gjenkjenne en god kvinne». Jeg leser at en god kvinne er en stolt kvinne som vet hva hun vil, som ikke er redd for å uttrykke sine egne behov og som ikke er avhengig av bekreftelse fra andre. Døren åpner seg. Rana ser avslappet ut bak sitt store skrivebord, unnskylder at hun er sen og bestiller varmt vann for å lindre sin såre hals.

  • Hvordan har det seg at du begynte å jobbe for kvinners rettigheter, spør jeg, vel vitende om at akkurat denne kvinnen er velstående nok til at hun kunne levd et lykkelig og beskyttet liv uten videre anstrengelser.
  • Jeg har vært veldig heldig. Først og fremst ble jeg født i byen. Jeg vokste opp i en liberal familie og fikk en god utdanning. Men også i min familie opplevde jeg diskriminering. Brødrene mine ble sendt til India for å få sin utdannelse der, og de kunne gjøre hva de ville. Da jeg startet å jobbe i åttiårene, fikk jeg mulighet til å reise ut på landsbygda i Nepal og jeg så hvilke enorme byrder kvinnene der bar på. De kunne ikke snakke i samme rom som menn, de måtte bære ved, forberede maten, ta vare på barna og servere mennene. De måtte pløye åkeren og bære tunge bøtter med vann lange avstander. De kvinnene jeg møtte hadde en ekstremt tung arbeidsdag, inntil 18 timer i døgnet. Mennene jobbet færre timer og noen av dem drev med spill og gambling. Jeg innså hvor heldig og priviligert jeg var, og jeg tenkte: Hvis ikke vi arbeider for disse kvinnene, hvem vil?

  • Hvilken sak mener du er viktigst for nepalske kvinner i dag?
  • Den viktigste saken er identitet. De fleste nepalske kvinner har ikke sin egen identitet. Deres identitet er alltid forbundet til menn, først som datter, så som kone og til slutt som mor. Få kvinner er økonomisk uavhengige og på grunn av det har de ingen selvtillit – de føler seg usikre. Nepal er et patriarkalsk samfunn, makten ligger i mannens hånd. I denne kulturen opplever kvinner mye vold og fordi de er usikre, tror de at de må tåle denne volden – de klandrer seg selv for den volden de opplever.

SAATHI har utgitt en rapport som viser at 77 prosent av kvinnene i Nepal har opplevd en eller annen form for vold i hjemmet.

  • Hvordan kan man gå gjort noe med dette?

Svaret på dette kompliserte spørsmålet kommer overraskende kjapt.

  • Gjennom bevisstgjøring, utdanning, kapasitetsbygging og samfunnsendringer som bedrer kvinners identitet og skaper utvikling, også for kvinnene. Hvis du ser på landet som helhet, er det nesten 50 prosent kvinner, men i den politiske strukturen er det nesten ingen, i det sivile samfunnet er det nesten ingen, blant de som tar avgjørelser og legger strategier ser du ingen kvinner. Og på grunn av dette blir beslutninger tatt som ikke passer for kvinner.

  • Hvor skal man begynne?
  • Vi må starte i hjemmene. Hvis du er en datter, er det ingen glede i huset når du blir født. Datteren hører ikke til der, hun vil flytte til sin ektemanns hjem uansett, og selv der hører hun ikke egentlig hjemme, fordi hennes identitet er forbundet kun med ektemannen. Samfunnet og holdningene må forandres slik at samfunnet ser på jenter som likeverdige med gutter. Det bør ikke være noen forskjell mellom sønner og døtre. Kvinnene som opplever vold i hjemmene bør kunne gå rettens vei for å få rettferdighet.
  • Har du en drøm?
  • Ja, det har jeg. Jeg drømmer om å få føle meg fri fra alt som hemmer og begrenser meg i livet, fri til å tenke selv, fri til å sette i verk det jeg vil, fri til å gjøre det jeg vil. Det er ikke en drøm for meg, men en drøm for alle nepalske kvinner.

Kathmandu, oktober, 2004

Å fange atmosfæren i landet

Legg igjen en kommentar

En familie vasker gulrøtter i elven, en ung jente drikker blodet fra et bøffelhode under en festival, det rynkete smilet til en gammel mann, en ung kvinne som bærer grønne kvister til dyrene, gyllent skinn over de hvite toppene på Sagarmatha, fjellenes guddommelige mor…

205 nepalske fotografer har prøvd å fange essensen av sitt land i den første nasjonale fotokonkurransen som noen gang har blitt holdt i Nepal og som ble arrangert i Kathmandu 3. desember 2004 av flymagasinet Shangri-La og Royal Nepal Airlines.

410 bilder ble sendt inn og evaluert av fem dommere. Førstepremien på 50.000 rupier gikk til Rabi Kiran Bajracharaya, som generøst donerte pengegevinsten til fotoklubben i Kathmandu, for å ære pionerene innen fotografering i Nepal fordi de har gjort det enklere for ham å følge i deres fotspor.

Bajracharaya, hadde sendt inn to bilder, et av tradisjonell dans, det andre av nyttårsfestivalen i Kathmandu. Det siste bildet vant prisen for å fange den dramatiske og følelsesmessig ladete stemningen hvor folk samlet seg rundt en høy, pyntet vogn på Kathmandu Durbar Square for å feire det kommende året. Bajracharaya som har eid et kamera siden han var ni år, var veldig glad for å få prisen. Han sier det er første gang i hele hans liv at han vinner en slik pris. En påskjønnelse gikk også til Kabi Raj Karki fra Mugu som var den som hadde reist lengst for å delta i konkurransen.

De fotografene vi møtte som ikke fikk noen pris, håper det vil bli en ny sjanse neste år og at fotokonkurransen vil bli en årlig tradisjon.

Illustrasjonsfoto: Gard Weibye og Margunn Grønn. Tolk: Bhupendra Basnet

En annerledes dag

Legg igjen en kommentar

Kathmandu, september 2004

  • Se hva som skjer med landet vårt! roper en av flere tusen som har stimlet sammen foran det forhatte arbeidsformidlingsbyrået Moonlight Consultancy i Kathmandu, mens pc-er, stoler, bord, papirer, ledninger og telefoner hagler ut av vinduene.

Det hele begynte klokka åtte i går kveld da Nepal Television viste groteske bilder av de tolv nepaleserne som har vært kidnappet i Irak de siste tjue dagene, den ene med strupen skåret over, de andre skutt. Alle lå på magen med blodflekker på klærne. Dernest fulgte diverse langvarige reportasjer med hver og en familie her hjemme i Nepal. Det var hjerteskjærende scener med familiemedlemmer i dyp fortvilelse og sorg, både over tapet av en sønn og over en usikker fremtid uten det som for enkelte var hoveforsørgeren i familien. En mor hadde lagt seg ned for å dø og måtte ha hjelp til å få i seg næring. Vær varsom-plakaten ble på ingen måter fulgt.

De drepte nepaleserne er uskyldige fattige som har søkt jobber i utlandet for å brødfø sine familier her. De kommer fra den aller fattigste delen av befolkningen, hver fra ulike områder i Nepal. Formidlingsbyrået som sendte dem for å jobbe i Jordan, senere i Irak, er svært upopulært her i Kathmandu. Fattige folk som har betalt store honorarer for å få arbeid gjennom byrået, har vært henvist til endeløs venting uten å få jobb. Disse tolv trodde de skulle jobbe i Jordan, men ble senere sendt til Irak for å jobbe der illegalt. Derfor har hele Nepal vært engasjert i deres skjebne, siden  de ble kidnappet av den islamske militære organisasjonen Ansar al-Sunna rett etter å ha passert grensen til Irak for kort tid tilbake.

Allerede etter Nepal Televisions sending i går kveld burde jeg ha skjønt at dette ikke ville gå bra. Klokka ti i går kveld starter det med steinkasting utenfor det nevnte arbeidskontoret som ligger i Lalitpur ikke langt unna der vi bor. I dag tidlig fortsetter det med opptøyer over hele byen, bildekk i gatene blir satt fyr på for å stoppe trafikk og folk demonstrerer sorg og raseri over de tolv drepte. Sinnet rettes ikke bare mot byrået som formidlet jobbene, men også mot regjeringen som opprørerne mener har gjort for lite for å få de kidnappede løslatt og for deres familier.

Ved elleve-tiden i formiddag ser vi røyk fra rundkjøringen her i Jewalakhel og Gard går for å se hva som skjer. Noen har plassert dekk i veibanen og satt fyr på dem for å hindre trafikken. Der og da blir Gard tilfeldig vitne til at en gruppe mennesker bryter seg inn i arbeidskontoret og begynner å kaste utstyr ut av vinduene, pc-er, bord og stoler, mens det singler i glass, og folkemengden utenfor roper i raseri. Gatene er fulle av mennesker, flere tusen til sammen, idet han etter en stund blir engstelig av den opphetede stemningen og skynder seg hjemover.

På dette tidspunktet er jeg hjemme og synes vagt jeg kan høre noen lyder i det fjerne, det høres ut som et kor. Jeg blir bekymret for Gard og ringer kontoret som jeg ikke har kommet meg til i dag fordi alt var stengt og alle transportmidler stoppet. Det er bare noen få som har kommet seg på jobb. Jitendra advarer meg og forteller at det er uroligheter over hele Kathmandu, bildekk i fyr, hærverk og ildspåsettelse av butikker og kontorer. Opprørere har ødelagt en moské i en park i sentrum.

  • Du må bli hjemme. Ikke gå ut. Ikke gå, insisterer han før vi legger på.

Imens er Gard i begivenhetenes sentrum bare et par hundre meter borte i Pulchowk. Han oppdager plutselig at han må forbi den rasende folkemengden for å komme seg hjem. En pc kastes ut gjennom et vindu med voldsom kraft og folkemengden brøler. Så følger bord, stoler, papirer, kabler, telefoner. En politibil kjører forbi, men stopper ikke. Forståelig kanskje, siden sannsynligvis flere hundre tar del i opptrinnet, mens over tusen ser på. Folkemengden jubler idet politibilen passerer uten å stoppe.

  • Se hva som skjer med landet vårt, sier en mann med intens blikk henvendt mot Gard.
  • Du burde ikke være her.  Kom deg vekk fort!

Gard stirrer ned i bakken mens han går rolig og forsiktig forbi den hissige folkemengden. På vei hjem møter han en syklende far som han ikke rekker å advare før han har passert. Mannen fortsetter 100 meter før han snur, han også.

  • Jeg har aldri sett at folk har gått berserk før, sier en fortumlet Gard idet han kommer hjem.
  • Folk som jubler når noen hiver en pc ut av vinduet.

Det er da jeg ringer den norske ambassaden og sier at folk må holde seg inne. På ambassaden sier de at de akkurat har begynt å ringe rundt.

  • Vi har vel ikke kommet til dere enda, da, sier de. Det føles i hvert fall betryggende at vi har oppfattet situasjonen likt og at ambassaden er orientert. Jeg forteller hva Gard har sett og vi får streng beskjed om å holde oss unna.

Kort tid senere ringer telefonen, det er mannen til hushjelpen vår, Tirta, med en engstelig liten datter gråtende i bakgrunnen som sier at hun må komme hjem. Hun gjentar flere ganger et ord på nepali som jeg senere skjønner må bety portforbud. Fra klokken to settes hæren inn og da skyter de på alt liv i gatene, forklarer hun og gestikulerer med armene, før hun setter på pizzaen og går hjem. Hun er veldig liten og vi ler litt nervøst av at hæren neppe kan finne på å skyte på henne, før vi tar farvel.

Snart roer ting seg , vi ser (og hører!) helikoptere sveipe over nabolaget, og folk som skynder seg hjem med matvarer til klokken to. Vi blir enige om at neste gang skal vi hamstre matvarer på forhånd. Ingen vet hvor lenge det kan vare, kanskje er alt som normalt igjen allerede i morgen.

Kathmandu dagen derpå

Legg igjen en kommentar

I dag er alt tilbake til «normalen». Bare at «normalen» er et nytt portforbud.

Alt var rolig i dag morges, og etter gårsdagens hendelser regnet vi med at alt var tilbake til det normale igjen, så jeg forberedte meg på å dra på jobben. Snart hører vi et helikopter som sveiper over området og vi finner ut at portforbudet bare er opphevet fram til klokka 9.30. Etter det er alt stengt som i går, og vi kan ikke forlate huset. Vi finner ut at portforbudet er hevet alt for sent til å komme oss ut for å handle. Hushjelpen vår ringer og forklarer at hun ikke kommer og at vi alle skal holde oss innendørs. Alle er hyggelige og forklarer situasjonen, siden vi ikke skjønner noe av informasjonen på Radio Nepal, statskanalen, som er den som annonserer streiker og portforbud.

Vi finner ut at omkring 100 bygninger i Kathmandu ble ødelagt i gårdagens opptøyer. Både arbeidskontorer, reisebyråer med reiser til arabiske land, en moské, to ledende mediehus og offentlige og private eiendommer ble angrepet. Minst to personer er drept og dusinvis såret i sammenstøt med politiet.

Gard er irritert på portforbudet, han hadde planer om å dra til New Road for å klage på en klokke som er ment til å måle høyder. Jeg var imidlertid fornøyd, for jeg liker virkelig å ha hjemmekontor. På NEFEJ deler vi kontor og det er alltid noen hyggelige folk å snakke med eller noen annet å gjøre enn å arbeide. Kristoffer er også fornøyd med å ha moren sin hjemme. Så vi avventer situasjonen siden vi ikke vet hvor lenge portforbudet vil vare, forhåpentligvis bare i dag, slik at vi kan handle i morgen.

Kathmandu, september 2004