Jeg har prøvd å skrive noe om mitt første møte med Kathmandu, men er ikke helt sikker på om det er noen god idé. Et par ting står imidlertid ganske tydelig for meg, som den første gangen vi så en diger firfisle på kjøkkenet (eller to – det var visst en liten der også. Mor og barn?) De forsvant inn i en liten sprekk over kjøkkenskapet der vi har kasseroller og annet utstyr! Gard liker det enda dårligere enn det jeg gjør, han er redd Kristoffer, sønnen vår på ett år, skal ta de i munnen eller at de skal krype inn på soverommet om natta…
Noe annet jeg husker helt tydelig var de fascinerende lydene Gard lagde på badet etter å ha blitt matforgiftet (sannsynligvis fått i seg noe vann enten ved tannpuss eller på en turistrestaurant i Patan). Hushjelpen vår (eller «søster» som det heter på nepali), Tirta, så helt forskrekket ut, sannsynligvis fordi hun var redd for å miste jobben etter bare et par dager, eller så var det fordi hun aldri hadde hørt et menneske lage slike lyder før (og det hadde ikke jeg heller, for å være helt ærlig).
Tirta kan imidlertid slappe helt av, uten henne er vi helt hjelpeløse i dette landet. Hun må dessuten være verdens beste hushjelp. Alt er strøkent og rent, hun tenker på det meste og viser oss alt fra gasskomfyr, filtermaskin og varmtvannsbeholder, til hvordan grønnsakene skal legges i jod. Ikke minst vet hun hvor hun skal få tak i vanlige dagligvarer, gode grønnsaker og bra egg og kjøtt, det er slett ingen enkel jobb her. Hun lærer oss til og med nepali, forklarer når vi har brukt for mye penger og hvorfor vi må ta av skoene utenfor døren. Hun lager til og med brownies når hun synes vi har brukt for mye penger på sjokolade.
Jeg husker også den første gangen jeg så en apekatt i Kathmandu Durbar Square og den første gangen jeg så en ku som gikk fritt omkring og spiste utenfor inngangsdøra vår. Jeg husker kilingen i magen den første gangen vi så tre hvite topper i Himalaya stikke opp fra skydekket, og den første gangen vi opplevde regntida her nede. Jeg maste Gard med på at vi skulle gå ut, og vi tok med to paraplyer, Kristoffer i bæremeis og gikk rundt og vasset i sandalene mens det plasket overalt rundt oss.
Kathmandu, september 2004
mitt første møte i 2000.hadde valgt hotell ved boudanath,men ble selvfølgelig kjørt til thamel-turisthøl nr 1-men hotellet var bra det.de skulle ha betalt i indisk rupees,ikke nepalske de unge sjåførene,men hotellpersonalet kjeftet på dem så de ga seg.gikk etterhvert lange turer,den lengste over en hengebro og ned til dyreparken,og så tilbake igjen.var 49 år da og rimelig sprek.gikk og til ape tempelet-der trappa var full av selgere.kjøpte ett kjede nedprutet noe.men da jeg gikk ned igjen og var ferdig og ikke skulle ha noe,falt prisene til nesten null.det er beste strategi å ikke ønske noe-selgerne blir desperate.vel-de er fattige så jeg skjønner dem.
Ja, det hørtes ut som et skikkelig kultursjokk. Heldigvis ble vi møtt på flyplassen av min kollega, Bhupendra.
jeg skrev nettoppkommentar-den forsvant.
Det er slik at jeg må gå inn og godkjenne alle kommentarer før de blir publisert.