Saraswoti Pahari (35) bor sammen med ektemann og tre barn langs stien til Sarangkot utenfor Pokhara. Mens mannen er i byen og leter etter jobb, tar Saraswoti seg av både barn, husholdning, åkerlapp og den lille turistkafeen familien har laget i første etasje.

• Jeg kunne tenkt meg å ha en liten butikk, sier Saraswoti. Vi sitter i kafeen hennes, som ligger på veien til Sarangkot, akkurat der stien gjør en sving mot venstre og du kan se at nok en bakke må forseres før du er på toppen med den fantastiske utsikten som alle snakker om. Omgivelsene er pittoreske som i en påkostet turistbrosjyre, det majestetiske snøkledde Machapuchare dominerer i bakgrunnen.

I disse naturskjønne omgivelsene opplever menneskene harde tider. Klokka fem om morgenen følger Saraswoti den bratte veien ned for å kjøpe forfriskninger til turistene. For hver flaske hun bærer opp alle bakkene på ryggen kan hun tjene fem øre, avhengig av hvor mye turistene er villige til å gi. I disse tider konkurrerer naboene hardt om å få så mye penger ut av turistene som overhodet mulig. Men de fleste av turistene som kommer, passerer uten et ord, overrasket over det store vareutvalget langs trekkingruten.

Etter morgenrunden er det tid for å tilberede linser og ris til familien, før Saraswoti starter en lang arbeidsdag med koking og bæring av vann, jordbruksarbeid og servicearbeid. Alt for å være i stand til å sende barna på skole, noe som er veldig dyrt.

Jeg er først motvillig til å stoppe ved det lille, mørke steinhuset, idet jeg ikke forventer å finne noe som magen kan tåle. Men Saraswoti leder meg inn i mørket og til den lille disken, som ligger i første etasje i huset deres. Her er det ulike typer snacks og drikker.

Mannen hennes er arbeidsledig og tilbringer dagene i Pokhara, mens han venter på at det skal dukke opp en jobb.

Saraswoti har tre barn, en sønn og to døtre. Alle går på skole. Det er en veldig hard jobb å skaffe de pengene som er nødvendig for dette formålet, men på en eller annen mate har hun klart det. Hun har en stor fordel: Hjemmet ligger akkurat der hvor en bedagelig turist begynner å føle seg for sliten til å fortsette.

• Når turistene kommer, sier jeg please come. Jeg inviterer de hit for å drikke noe, sier Saraswoti.
• Hva synes du m livet her?
• Jeg skulle ønske alt kunne bli sånn som før, kommer det bastant.
• Fred?
• Ja.

Saraswoti refererer til maoistopprøret som nå har vart i ni år og som gjør at turistene har sluttet å komme. Langs stien er det barn som ber om penger. De er vant til å se turister på stien med dyre klokker og sko.

• Problemet her i Nepal er at vi har ikke penger, forklarer Saraswoti. – Det er det som er problemet her.

• Hva ville du gjort hvis du hadde hatt makt i Nepal? spør jeg.
• Vi har ingen makt.
• Men dere kan vel stemme fritt?
• Nei, det er ikke mulig.

Det er ikke vanlig å dukke opp på dette stedet og begynne å stille denne typen spørsmål. På dette tidspunktet begynner naboene å lure på hvem det er som sitter og snakker med Saraswoti. En gammel mann med gummiansikt og tradisjonell topi-hatt kommer inn fra døråpningen. Saraswoti blir alvorlig og mer knapp i svarene. Saraswotis minste datter som har oversatt for oss, ser veldig flau ut og begynner å gi korte svar. Saraswoti blir nervøs. Snart slutter datteren helt å oversette. Jeg og Saraswoti blir sittende og se på hverandre. Datteren ser ned i bordet.

• Har du en drøm, spør jeg.
• Jeg kunne tenke meg å ha en turistbutikk, sier Saraswoti plutselig. – Med suvernirer og håndverk, kanskje. Kanskje til og med noen klær. 
• I Pokhara mener du?
• Nei her. Her i hjemmet mitt. Sarangkot er et bra sted å bo. Vi synes ikke det er noe særlig i Pokhara. Her er luften ren og klar og vannet rent. Og det er mindre folk. Vi har ikke noe forurensing her.
• Hva som helst, egentlig. Problemet er bare at vi kan ikke få lån. Vi har bankkonto, men det er ikke noe lånesystem her. Jeg er klar for å gjøre hva som helst av arbeid. Hva som helst, you name it.

Pokhara, Oktober, 2004