Vi prøvde å få til litt julestemning her også, men det var jammen ikke så lett, særlig siden den nepalske redaktøren min ikke skjønte hvorfor jeg ikke kunne levere ham en ny artikkel på julaften. Vi skulle på julemiddag sammen med de andre nordmennene her nede, men så fant jeg ut at jeg manglet fin nok kjole og så måtte jeg sykle på Gards høye, rare indiske sykkel som går som et skudd helt ned til en tibetansk butikk nede i hugget her og kjøpe en tibetansk festdrakt i silkestoff, så det ble jo bra, men mens jeg syklet i denne forferdelige støvete trafikken og sola stekte og de mange forbipasserende ropte så høyt de kunne om jeg skulle kjøpe noen grønnsaker i dag, tenkte jeg at dette er jammen den rareste jula jeg noen gang kommer til å få oppleve.

Heldigvis hadde mamma og svigermor tatt med noen gaver fra Norge som Kristoffer kunne åpne og alle kort ble lest flere ganger, men de fleste pakkene ble nok dessverre i stedet konfiskert av det nepalske postvesenet. Ja, ja.

Siden dro vi til Chitwan (ved grensen til India) på juleferie, hvor vi red på og badet med elefant og kikket på neshorn og krokodiller med Kristoffer oppi en vinglete ustødig kano og så var vi på jeepsafari og «junglewalk» (som er akkurat det det høres ut som), der guiden plutselig begynte å be til Gud eller Buddha om beskyttelse mot ville dyr! Det var en makeløs flott ferie, kanskje den beste jeg har opplevd noensinne, bare så synd den tok slutt. Hverdagen er ikke like glamorøs og jeg lengter litt hjem og gleder meg til sommer ved sjøen i Trøndelag.

Stor klem til alle

Kathmandu, desember 2004