Jeg møter henne på kontoret hennes i Ekantakuna i Kathmandu. I gangen henger det plakater om kvinners muligheter til å jobbe for fred og om hvordan kvinnelige flyktninger lider. Bandana Rana er leder i Women Communicators Group og visepresident i SAATHI, en organisasjon som arbeider mot vold i hjemmet i Nepal. Innimellom disse jobbene leser hun nyheter på Nepal Television, hun er aktiv i sosialt arbeid og mor til to.

Siden jeg er elendig på å orientere meg, er jeg lettet over endelig å ha funnet riktig sted. Det ser til og med litt ut som NGO-ene hjemme, tenker jeg, mens jeg venter på Rana i ressurssenteret, som egentlig er et bibliotek hvor mer enn 100 kvinnelige journalister kan  komme og lese, dele erfaringer og diskutere.

Jeg ser nysgjerrig på sekretæren som er travelt opptatt med å oppdatere websiden «Unifem». Over hodet hennes er veggen dekorert med en artikkel om kvinners dårlige representasjon i media og et dikt som heter «Hvordan gjenkjenne en god kvinne». Jeg leser at en god kvinne er en stolt kvinne som vet hva hun vil, som ikke er redd for å uttrykke sine egne behov og som ikke er avhengig av bekreftelse fra andre. Døren åpner seg. Rana ser avslappet ut bak sitt store skrivebord, unnskylder at hun er sen og bestiller varmt vann for å lindre sin såre hals.

• Hvordan har det seg at du begynte å jobbe for kvinners rettigheter, spør jeg, vel vitende om at akkurat denne kvinnen er velstående nok til at hun kunne levd et lykkelig og beskyttet liv uten videre anstrengelser.
• Jeg har vært veldig heldig. Først og fremst ble jeg født i byen. Jeg vokste opp i en liberal familie og fikk en god utdanning. Men også i min familie opplevde jeg diskriminering. Brødrene mine ble sendt til India for å få sin utdannelse der, og de kunne gjøre hva de ville. Da jeg startet å jobbe i åttiårene, fikk jeg mulighet til å reise ut på landsbygda i Nepal og jeg så hvilke enorme byrder kvinnene der bar på. De kunne ikke snakke i samme rom som menn, de måtte bære ved, forberede maten, ta vare på barna og servere mennene. De måtte pløye åkeren og bære tunge bøtter med vann lange avstander. De kvinnene jeg møtte hadde en ekstremt tung arbeidsdag, inntil 18 timer i døgnet. Mennene jobbet færre timer og noen av dem drev med spill og gambling. Jeg innså hvor heldig og priviligert jeg var, og jeg tenkte: Hvis ikke vi arbeider for disse kvinnene, hvem vil?

• Hvilken sak mener du er viktigst for nepalske kvinner i dag?
• Den viktigste saken er identitet. De fleste nepalske kvinner har ikke sin egen identitet. Deres identitet er alltid forbundet til menn, først som datter, så som kone og til slutt som mor. Få kvinner er økonomisk uavhengige og på grunn av det har de ingen selvtillit – de føler seg usikre. Nepal er et patriarkalsk samfunn, makten ligger i mannens hånd. I denne kulturen opplever kvinner mye vold og fordi de er usikre, tror de at de må tåle denne volden – de klandrer seg selv for den volden de opplever.

SAATHI har utgitt en rapport som viser at 77 prosent av kvinnene i Nepal har opplevd en eller annen form for vold i hjemmet.

• Hvordan kan man gå gjort noe med dette?

Svaret på dette kompliserte spørsmålet kommer overraskende kjapt.

• Gjennom bevisstgjøring, utdanning, kapasitetsbygging og samfunnsendringer som bedrer kvinners identitet og skaper utvikling, også for kvinnene. Hvis du ser på landet som helhet, er det nesten 50 prosent kvinner, men i den politiske strukturen er det nesten ingen, i det sivile samfunnet er det nesten ingen, blant de som tar avgjørelser og legger strategier ser du ingen kvinner. Og på grunn av dette blir beslutninger tatt som ikke passer for kvinner.

• Hvor skal man begynne?
• Vi må starte i hjemmene. Hvis du er en datter, er det ingen glede i huset når du blir født. Datteren hører ikke til der, hun vil flytte til sin ektemanns hjem uansett, og selv der hører hun ikke egentlig hjemme, fordi hennes identitet er forbundet kun med ektemannen. Samfunnet og holdningene må forandres slik at samfunnet ser på jenter som likeverdige med gutter. Det bør ikke være noen forskjell mellom sønner og døtre. Kvinnene som opplever vold i hjemmene bør kunne gå rettens vei for å få rettferdighet.
• Har du en drøm?
• Ja, det har jeg. Jeg drømmer om å få føle meg fri fra alt som hemmer og begrenser meg i livet, fri til å tenke selv, fri til å sette i verk det jeg vil, fri til å gjøre det jeg vil. Det er ikke en drøm for meg, men en drøm for alle nepalske kvinner.

Kathmandu, oktober, 2004