Stikkordarkiv: Nepal

Kultursjokk i Kathmandu

4 svar

Jeg har prøvd å skrive noe om mitt første møte med Kathmandu, men er ikke helt sikker på om det er noen god idé. Et par ting står imidlertid ganske tydelig for meg, som den første gangen vi så en diger firfisle på kjøkkenet (eller to – det var visst en liten der også. Mor og barn?) De forsvant inn i en liten sprekk over kjøkkenskapet der vi har kasseroller og annet utstyr! Gard liker det enda dårligere enn det jeg gjør, han er redd Kristoffer, sønnen vår på ett år, skal ta de i munnen eller at de skal krype inn på soverommet om natta…

Noe annet jeg husker helt tydelig var de fascinerende lydene Gard lagde på badet etter å ha blitt matforgiftet (sannsynligvis fått i seg noe vann enten ved tannpuss eller på en turistrestaurant i Patan). Hushjelpen vår (eller «søster» som det heter på nepali), Tirta, så helt forskrekket ut, sannsynligvis fordi hun var redd for å miste jobben etter bare et par dager, eller så var det fordi hun aldri hadde hørt et menneske lage slike lyder før (og det hadde ikke jeg heller, for å være helt ærlig).

Tirta kan imidlertid slappe helt av, uten henne er vi helt hjelpeløse i dette landet. Hun må dessuten være verdens beste hushjelp. Alt er strøkent og rent, hun tenker på det meste og viser oss alt fra gasskomfyr, filtermaskin og varmtvannsbeholder, til hvordan grønnsakene skal legges i jod. Ikke minst vet hun hvor hun skal få tak i vanlige dagligvarer, gode grønnsaker og bra egg og kjøtt, det er slett ingen enkel jobb her. Hun lærer oss til og med nepali, forklarer når vi har brukt for mye penger og hvorfor vi må ta av skoene utenfor døren. Hun lager til og med brownies når hun synes vi har brukt for mye penger på sjokolade.

Jeg husker også den første gangen jeg så en apekatt i Kathmandu Durbar Square og den første gangen jeg så en ku som gikk fritt omkring og spiste utenfor inngangsdøra vår. Jeg husker kilingen i magen den første gangen vi så tre hvite topper i Himalaya stikke opp fra skydekket, og den første gangen vi opplevde regntida her nede. Jeg maste Gard med på at vi skulle gå ut, og vi tok med to paraplyer, Kristoffer i bæremeis og gikk rundt og vasset i sandalene mens det plasket overalt rundt oss.

Kathmandu, september 2004

Livet i den grønne dalen

Legg igjen en kommentar

Jeg sitter og kikker ut vinduet på de fine murhusene og den smale gangstien forbi huset vårt i Kathmandu. Vi har vært her i en og en halv måned nå. Ved siden av meg sitter en liten kropp på elleve måneder og sorterer lekeklosser systematisk. Han virker totalt ubekymret over at vi har forlatt Norge for så lang tid. Kristoffer har fått håndlaget barnestol i dag, stor og flott i mørkt tre med høy buet stolrygg, så han sitter som en konge sammen med oss andre dødelige. Han var veldig fornøyd med å sitte høyt på egen stol sammen med oss, særlig når han oppdaget at han kunne leke med en liten gul bil som han har fått av sønnen til kollegaen min, Bhupendra, oppå bordplata. Da kastet han hodet tilbake og laget ulvelyder. Vi har aldri sett andre barn kaste hodet bakover og lage ulvelyder på denne måten. Jeg sier til Gard at det er nok bare Kritoffers måte å vise oss at han har det bra.

Vi har så fin utsikt fra balkongen vår, vi kan se Swoyambhunath, det store buddhistiske templet som ligger på en høyde på den andre siden av byen og nesten hele Kathmandu Valley. Kristoffer pleier å leke ved ved store stuevinduet vårt. Det går an å klatre opp på en liten forhøyning, en støpt vinduskarm. Der har han oversikt over alt som skjer i nabolaget, og det er jo en del som skjer her, med selgere og naboer som følger stien utenfor huset vårt. Heldigvis bor vi langt fra trafikk. Hver ettermiddag, når solen går ned, går vi opp på taket for å se hvor vakkert det er. Det er så grønt her nå, og vakkert lys og skyformasjoner. En selden gang ser vi Himalaya, vi tror vi har sett toppen av Machapuchare, Fishtalefjellet i Pokhara. Det er gode familiestunder, særlig når Kristoffer kommer med ulvehylene sine.

På søndag skal jeg i mitt første hindubryllup, en veldig søt kollega på jobben (Debiki) skal gifte seg. Det er et arrangert ekteskap, men Debiki sier hun kjenner ham litt (han har vært på besøk hjemme hos foreldrene hennes flere ganger) og at han er en bra mann (og så smiler hun) og at hun er enig i foreldrenes valg. Likevel er hun nervøs, for et hinduekteskap fører med seg så mange plikter, særlig for kvinnen som skal flytte ut fra familiens hushold og inn hos svigerfamilien som hun må underkaste seg og lage mat for.

Kathmandu, september 2004

Mayas historie

Legg igjen en kommentar
  • Vi pleide å si at penger er ikke alt i livet. Men nå synes vi ikke det finnes noe større eller bedre enn penger.

Ved et uttørket elveleie i Kalanki, helt øst i Kathmandu-dalen, står en ku og tygger gress. Vi har akkurat tatt av fra den støvete hovedveien, og lurt den hese, sigarettrøykende eieren av det blå vraket ut på en hullete, gjørmete, våt vei.

Plask, plask sier det under hjulene. Tolken, Indira, som alltid elegant med knallrød lebestift og kurta surval (indisk kjoledrakt), får gjørme på de høye sandalene sine i det vi stabler oss ut av taxien med alt mulig av utstyr: vesker, frukt, vannflaske og paraply mot solen. Vi manøvrerer sølepytter så godt vi kan og jeg ser bekymret ned på skoene hennes, før Indira plutselig stopper helt opp.

  • There is a cow, sier hun i bestemt tonefall. Indira sier ikke mer, men blir stående på flekken.
  • Don´t you like cows? spør jeg forundret. Kuer er hellige og kan gresse hvor de vil, enten det er på en fotballbane eller langs fortauet midt i rushtrafikken. Jeg hadde ikke ventet meg dette. Ikke fra henne, en innfødt. Vi holder pusten. Kua sender oss et likegyldig blikk og tygger ufortrødent videre idet vi skjørter forbi.

Foran et grått murhus henger en klessnor med store og små tekstiler i alle regnbuens farger. Utenfor sitter en smilende mann i rullestol med hendene høyt til hilsen. Håret hans er bustete og på fanget sitter en liten gutt. Det er Maya (53) sin ektemann, Akal Thapa med det minste barnebarnet Uswal på to og et halvt år på fanget. Vi følger han inn i stuen, hvor Maya venter inne i mørket. Hun sitter klar oppå senga som er det mest dominerende møbelet i den lille leiligheten. På veggen henger et bryllupsbilde av et ungt, vakkert par. Den unge jenta på bildet er Mayas datter, Purnima. På bildet er hun nitten år.

Maya trekker pusten før hun tar fatt på den triste historien. Hun snakker kontinuerlig, som i en eneste lang setning. Ansiktet uttrykker dramatikk, hun veiver med de korte hendene. Stemmen høres ut som den kommer fra et sted under et helt hav av sorg. På et tidspunkt øker rytmen i fortellingen, øynene blir fulle av tårer og stemmen tykk. Det er bare fire måneder siden det forferdelige skjedde.

  • Vi hadde en liten hønsegård og datteren vår pleide å passe den. Det var en kald og regnfull natt. Halv sju var det i ferd med å bli mørkt, det var både kaldt og gjørmete der ute i hønsegården, så datteren vår gikk for å skifte lyspæra slik at kyllingene skulle holde på varmen. Plutselig hørte vi henne rope om hjelp. Vi skyndte oss ut og det var da vi fant henne.

Maya gråter mens hun forteller. Alt kommer tilbake nå.  Kroppen rister av gråt.

  • Vi prøvde å flytte på henne, men klarte det ikke. Ledningen som drepte henne lå hele tiden under kroppen hennes, men vi skjønte det ikke. Det varte under et minutt, så var hun ikke mer. Hun ble erklært død, selv om kroppen hennes fortsatt var varm.

Det Maya ikke forteller er at de lever i en økonomisk krisetilstand. Etter å ha blitt jaget bort fra den forrige leiligheten deres som var bygd på myndighetenes land, tok de opp et stort lån på 300 000 rupier (nærmere 30 000 kroner) for å bygge eget hus. Sidene bankene forlanger eiendom som sikkerhet for lån, er det bare et fåtall som tar lån i bank. De fleste tar opp private lån med oppimot 50 prosent renter. Nå venter de private utlånerne på sin månedlige sum. Datterens stabile inntekt er på et øyeblikk erstattet med usikkerhet og angst for framtiden. De har ingen utsikter til å betale det dyre lånet som de fikk av en vennlig nabo. De har ikke råd til å oppfylle datterens drøm om å sende barna på skole. Det er bare så vidt de har penger til mat.

Mayas far døde da hun var åtte år, en økonomisk katastrofe for familien. Da hun var fjorten, døde lillesøsteren og det var bare hun og moren igjen. Seks måneder etter søsterens død, ble Maya stiv i nakken, leddene hovnet opp og hun ble overveldet av smerter bare hun rørte på seg. Hun kunne ikke røre hodet og klarte ikke lenger å gjennomføre det ukentlige badet i iskaldt vann ved den lokale vannposten. Moren prøvde å stelle for henne, men Maya ble ikke bedre. En nabo tok henne med til et sykehus hvor de sa hun hadde polio. Da hun var 24 år gammel, døde moren. Slik gikk det til at Maya kom til Kathmandu, bært på ryggen av en nabo fra landsbyen.

Lille Uswal tar liten notis av at besteforeldrene sitter og gråter. Mens bestemoren forteller, blir gutten rastløs og begynner å krype rundt oppi senga. Maya avbryter samtalen, kommer seg ned og forbereder en flaske melk til ham. Maya kan ikke gå lenger, hun beveger seg i stedet på huk nede langs golvet. Men det gjør vondt. Uswal drikker takknemlig mens han veiver med flaska for å vise hvor flink han er som kan drikke på egen hånd. Etter at han er ferdig med flaska prøver han å holde på oppmerksomheten vår ved å skyve en liten grønn plaststol foran seg. Maya sukker og fortsetter historien:

Etter at hun kom til Kathmandu, møttes hun og Akal i en NGO for handikappede. Begge Akals føtter ble amputert etter at han tjenestegjorde i den indiske hæren som ung mann. En gang var han plassert ved grensen mellom Kina og Bhutan, hvor det var stort snøfall og veldig kaldt. Soldatene pleide å tenne bål for å holde varmen. Akal kan huske hvor vondt det gjorde i bena. Det hadde gått koldtbrann i dem. Seks måneder senere, da han kom tilbake til landsbyen, begynte kjente han igjen voldsomme smerter i bena, og doktoren mente det var nødvendig å amputere.

  • Jeg har ingen flere drømmer igjen, sier Maya trøstesløst. – De er alle borte nå. Jeg skulle gjerne sett at det ble fred i Nepal, at folk kunne bli boende i landsbyene sine, at de kunne jobbe sammen for fred. Og vi skulle gjerne gjort noe for dette, mannen min og jeg…

Hun peker bort på mannen sin som akkurat har kommet opp fra rullestolen. Nå bruker han de kraftige armene sine og jumper oppå senga, hvor han setter seg ved siden av kona. Så løfter han opp Uswal og setter han på fanget. Maya fortsetter.

  • Selv om livet ikke er bra, er det bedre å leve sammen i fred. Vi er bare en nasjon, men de politiske partiene krangler og slåss. De dreper hverandre, selv om vi alle tilhører samme folk. Jeg tror de prøver å gjøre slutt på dette landet.

I denne situasjonen prøver Maya og Akal å selge batikk for å overleve. Men ettersom turistene har forlatt Nepal i redsel for krigen, er det ikke lenger noe marked for suvenirer. Handikappede i Nepal har krav på 150 rupier i måneden, en symbolsk sum tilsvarende tretten norske kroner. For mange koster det mer bare å få hentet pengene. I likhet med Maya og Akal har dessuten de fleste handikappede aldri hørt om disse rettighetene.

  • Folk sier til meg at jeg ikke skal gråte, men jeg klarer ikke å stoppe. Vi hadde en datter og på grunn av henne og barnebarna kunne vi ha gjort noe. Men fordi datteren vår døde, kan vi ikke gjøre noe eller drømme om noe lenger. Det siste året var det hardt for oss bare å overleve. Det meste av tiden går med på å gråte. Og slik går dagene. Vi pleide å si at penger er ikke alt i livet. Men nå synes vi ikke det finnes noe større eller bedre enn penger

Kathmandu, januar 2005. Tolk: Indira Amatya

Bare en ny perfekt dag

Legg igjen en kommentar

La det med en gang være klart: Kathmandu er på ingen måte mulig å beskrive med ord. Ta denne morgenen, for eksempel.

Klokka seks begynner showet. En ku sier «Mouuuuuuhhh» fra et eller annet sted utenfor soveromsvinduet, vi vet ikke hvorfra, den kan være hvor som helst, siden kuer er hellige og derfor kan bevege seg rundt omkring der de måtte ønske. Om det så er på gaten midt i rushtrafikken, på fotballbanen eller i en fattig bondes maisåker. Mine nepalske venner forteller meg at de kan ikke gjøre noe med kyrne, de må bare vente og be til kua har passert. Fordi hun er guden vår, sier de og ler.

Neste ting som står for tur er ringeklokkene. Dette er også noe som skjer hver morgen. Naboene våre ber for sine familier, for liv og helse mens de ofrer noen blomster og kanskje litt ris og brenner litt olje, kanskje også røkelse. Kvinnene her ber mye for mennene sine, spesielt i løpet av ulike festivaler når de bærer den røde tikaen på panna og røde armbånd som også har med deres menns lykke å gjøre. Jeg vet ikke om hinduer ber for sine koner, noen har sagt at jeg ikke skal spørre en hindu om dette.

Så vi er fortsatt i sengen, hører på kua og bjellene. Plutselig hører vi en kjent stemme, den ligner mest på Donald Ducks stemme i gamle filmer, idet den skjærer gjennom lufta. Stemmen tilhører en av de lokale selgerne på sykkel idet han utfører sin morgenrunde i nabolaget, akkurat som han gjør det hver dag. Min nepali er ikke tilstrekkelig til å forstå hva han sier, men det går omtrent slik: Poteeeeter, mais, ris, tomater og bananeeeeer, poteeeeter, mais, ris, tomater og bananeeeer, om og om igjen i en syngende tone. Denne mannen er en av flere som beveger seg på sykkel med en stor kurv fulll av ulike grønnsaker. (Hvorfor han synger og har så spesiell stemme, vet jeg ikke, det er vel et slags varemerke). Vi kan kjøpe alt mulig fra balkongen vår om morgenen: laken, skjerf, grønnsaker, frukt meloner, mango, agurk, leker, armbånd, trommer, krydder, you name it. Folk kan si hva de vil om Nepal, at det er et fattig land og sånt, men tror du disse folkene er late?

På dette tidspunktet klatrer barna opp av sine madrasser og løper ut for å leke. To av dem begynner å sloss, og det ender med skrik og hyl. Så hører vi et høyt brøl. Det er Kristoffer, vår ti måneder gamle sønn, som akkurat har våknet og som vil inn til foreldrene sine. Etter korte forhandlinger, snubler en av oss ut av senga og stønner. Etter en stund kommer jeg plutselig på noe og løper over til det største vinduet for å se. For hver dag nå er det stadig lettere å få et glimt av de imponerende toppene i Himalaya gjennom tåken.

Om kvelden, etter klokka åtte, når Kristoffer har falt i søvn og det er kullsvart utendørs, ser vi på film, koser oss med den siste sjokoladen fra vår lokale kiosk (import fra India), og er enige om at det har vært en ny perfekt dag i den grønne dalen som heter Kathmandu.

Kathmandu, august 2004

Gategutter

Legg igjen en kommentar

Støvet legger seg på veien og virvler opp for så å dale ned igjen under nye dekk. Sola er på sitt heteste. Tut-tut. Sjåførene nøler ikke med å bruke hornet. De to guttene sitter bak på den skranglete tempoen (en slags blanding av moped og buss). Før den har stoppet, har de allerede hoppet av og kommer løpende. Anir og Jogova Kapardi er brødre, bare ni og ti år gamle. Etter at faren skadet benet i flom, ble de sendt til byen for å tigge av en offiser i landsbyen. Moren er død. Små skitne hender holdes fram.

  • En rupi, madam, en rupi!
  • Hei, hva heter dere!

Usikkerhet, de to vrir seg og klør seg under de møkkete klærne. Snørra renner under store barneøyne.

  • En rupi, madam.

Anir og Jogova er bare to av mange. ILO (International Labour Organisation) antar at 250 millioner barn mellom fem og fjorten år er involvert i barnearbeid.

  • Hva synes dere om å tigge, spør jeg Anir og Jogova som er ivrig opptatt av å studere kameraet mitt.
  • Vi liker det ikke, men vi må gjøre det.

Storebror Anir blir plutselig livlig.

  • Men gå på skole har vi i hvert fall ikke lyst til. Den lille nikker ivrig. – Nei, det har vi i hvert fall ikke lyst til.
  • Hvor skal dere nå da?
  • Vi skal kjøre tempo til Jodibuti og så skal vi tigge på veien.

Guttene smiler idet de løper av sted, ti rupier rikere.

Krishna jobber som assistent og plukker søppel som han selger. Han har bodd på gata i Kathmandu i tre år. Bakgrunnen hans er typisk for de som lever på gata.

  • Faren min drakk og slo meg. Til slutt bandt han meg fast med ledninger og slo. Da jeg slapp løs etter det, slo jeg han midt i ansiktet så hardt jeg bare kunne, og så stakk jeg av.

Krishna slår med knyttneven ut i luften for å vise hvor hardt han slo faren midt i  ansiktet. Han smiler fornøyd. Kompisene nikker alvorlig og taust. De har ikke villet fortelle sine historier. Krishna er den eneste som vil fortelle om hvorfor han havnet på gata.

  • Så tok jeg grønnsaksbussen inn til Kathmandu. Jeg kom fram klokka fire om ettermiddagen og sov ute om natta.
  • Hvorfor slo faren din deg?
  • Han var sint og jeg var sint fordi han pleide å slå meg.
  • Har du reist til landsbyen siden det?
  • Nei, aldri, ikke en eneste gang.
  • Savner du landsbyen din?
  • Ja. Jeg ble født i landsbyen, jeg liker landsbyen. Men nå liker jeg Kathmandu.
  • Har du lyst til å dra tilbake til landsbyen?
  • Nei, jeg er for lat til det.
  • Det er kanskje for dyrt også?

Kompisene ler godt. Landsbyen til Krishna ligger like utenfor Kathmandu. Det koster under en krone med bussen dit.

  • Nei. Det er ikke derfor jeg ikke drar.

Santosh har møtt opp sammen med sine to beste kompiser, Rabindra og Maira på tretten og sytten. Santosh er eldstemann. Han er 22 år og kraftig hjulebeint med vilt, krøllete, ukjemmet hår. På seg har han en møkkete oransje t-skjorte med et stort bilde av Britney Spears.

  • Jeg sa han var for gammel for å være med i dag, men da ble han så rar i ansiktet, så jeg skyndte meg å si at det var greit, sier Rewat Raj Tumilshina, eks-gategutten som sammen med tre kamerater driver gatebarnsenteret ”Vår verden”. Rewat havnet på gata etter en episode hvor han ble slått av moren. Foreldrene kranglet mye og ble skilt da han var fem år, noe som er veldig uvanlig i Nepal. Etter mange år kom han med på et rehabiliteringsprogram og fikk støtte til å starte gatebarnsenteret ”Vår verden” hvor han selv skulle være rollemodell og hjelpe barn som levde på gata.

Santosh og Maira bestemmer seg ganske raskt for å dra til Bolka, et lagringssted for ris, korn, frukt og grønnsaker som kommer med lastebiler fra landsbyene. På Bolka er det også søppel. Søppel, søppel og atter søppel. Haugevis med søppel så langt øyet kan se.

  • Se hvor du går! sier Rewat. Rundt joggeskoen min knuger en halvknust flaske. Innimellom søpla ligger det bøffelruker. Det gjelder å ha øynene med seg. Jeg ser bekymret på guttenes tynne plastsandaler idet de løper fra oss.
  • Der, roper guttene begeistret. Der!

En liten jente går rundt i det skitne elvevannet og leter etter papir og plastikk. Hun har tjafsete halvlangt hår og møkkete klær og kan ikke være mer enn ti år. Den grå, giftige elva inneholder ti ganger høyere forurensning enn ønskelig og er fylt til randen med gammel søppel som flyter. Alle guttene hoster. Men mest Rabindra, den minste av dem. En ru, sår hoste. De fine støvpartiklene legger seg på lungene og kan på sikt forårsake sykdommer som astma og kreft.

Vi går tilbake hele veien til søppelsorteringanlegget og videre oppover elva til det store markedet i Kalimati. Her er det full aktivitet med boder fullstappet av de utroligste varer og selgere som skriker med flotte barytonrøster hva de har å tilby. Små, flinke barnehender sorterer de forskjellige varene inn og ut av sekker og kasser.

En eldre mann ligger på ryggen på fortauet. Han gaper og ser død ut.

  • Her pleide jeg å bo, sier Rewat idet vi går forbi.
  • Se, sier jeg forskrekket og peker. – Er han død?
  • Nei, han bare sover, sier Rewat og ler.
  • Har du dårlige minner herfra?
  • Jeg hadde det både bra og dårlig her, sier han tankefullt.
  • Rømte du hjemmefra?
  • Ja, jeg rømte. Han blir rar i ansiktet.
  • Hvor gammel var du da?
  • Seks år.

Rewat blir stille. Vi blir enige om å gå og spise.

Før vi går inn i den lille fortausrestauranten er Maira imidlertid forsvunnet igjen. Rewat ser bekymret ut.

  • Han er litt annerledes den gutten, sier han betenkt.

Men Maira følger oss hele tiden med øynene fra avstand. Når han ser at vi blir stående og vente på ham, dukker han plutselig opp fra intet, like fort som han forsvant.

Vi setter oss innerst i hjørnet. Så setter Maira seg ved et helt annet bord. Han nekter absolutt å spise noe.

  •  Jeg liker ikke å spise på sånne steder.

Rewat ser på meg.

  • Jeg vil at de skal lære sånne helt normale ting, sier han. Hvordan de skal oppføre seg sammen med vanlige folk.

Etter hvert kommer Maira likevel og setter seg tett inntil Santosh. Der legger han seg over bordet og holder hånden for munnen.

  •  Hva synes dere om livet dere lever?

Guttene blir stille, de ser forlegent på hverandre.

  •  Vi vet ikke helt, sier Rabindra og ser troskyldig ut. Guttene er profesjonelle tiggere og er vant med å fortelle blåøyde turister hvor elendig de har det.
  • Hva synes dere om han der da? sier jeg og peker på Rewat. Maira mumler noe uforståelig med hendene langt opp i ansiktet.
  •  Hva? Hva sier han?
  •  Bra, sier Rabindra, som er den mest prateglade. – Han er bra.

Barna spiser. Men Maira drikker bare litt vann.

De fleste gatebarna drar aldri hjem igjen.

  • Se på oss, sier Rewat og peker på kompisene sine. – Vi drar heller ikke hjem. Vi har passet på oss selv hele veien, tjent penger, skaffet oss mat og tak over hodet. Hvorfor skal vi dra tilbake dit nå? Vi drar kanskje på besøk, men det er også alt.

Kathmandu, mai 2005

Les hele artikkelen på https://www.framtiden.no/medlemsblad/utvikling/pa-egne-ben.html

Saraswoti trenger et lån

Legg igjen en kommentar

Saraswoti Pahari (35) bor sammen med ektemann og tre barn langs stien til Sarangkot utenfor Pokhara. Mens mannen er i byen og leter etter jobb, tar Saraswoti seg av både barn, husholdning, åkerlapp og den lille turistkafeen familien har laget i første etasje.

  • Jeg kunne tenkt meg å ha en liten butikk, sier Saraswoti. Vi sitter i kafeen hennes, som ligger på veien til Sarangkot, akkurat der stien gjør en sving mot venstre og du kan se at nok en bakke må forseres før du er på toppen med den fantastiske utsikten som alle snakker om. Omgivelsene er pittoreske som i en påkostet turistbrosjyre, det majestetiske snøkledde Machapuchare dominerer i bakgrunnen.

I disse naturskjønne omgivelsene opplever menneskene harde tider. Klokka fem om morgenen følger Saraswoti den bratte veien ned for å kjøpe forfriskninger til turistene. For hver flaske hun bærer opp alle bakkene på ryggen kan hun tjene fem øre, avhengig av hvor mye turistene er villige til å gi. I disse tider konkurrerer naboene hardt om å få så mye penger ut av turistene som overhodet mulig. Men de fleste av turistene som kommer, passerer uten et ord, overrasket over det store vareutvalget langs trekkingruten.

Etter morgenrunden er det tid for å tilberede linser og ris til familien, før Saraswoti starter en lang arbeidsdag med koking og bæring av vann, jordbruksarbeid og servicearbeid. Alt for å være i stand til å sende barna på skole, noe som er veldig dyrt.

Jeg er først motvillig til å stoppe ved det lille, mørke steinhuset, idet jeg ikke forventer å finne noe som magen kan tåle. Men Saraswoti leder meg inn i mørket og til den lille disken, som ligger i første etasje i huset deres. Her er det ulike typer snacks og drikker.

Mannen hennes er arbeidsledig og tilbringer dagene i Pokhara, mens han venter på at det skal dukke opp en jobb.

Saraswoti har tre barn, en sønn og to døtre. Alle går på skole. Det er en veldig hard jobb å skaffe de pengene som er nødvendig for dette formålet, men på en eller annen mate har hun klart det. Hun har en stor fordel: Hjemmet ligger akkurat der hvor en bedagelig turist begynner å føle seg for sliten til å fortsette.

  • Når turistene kommer, sier jeg please come. Jeg inviterer de hit for å drikke noe, sier Saraswoti.
  • Hva synes du m livet her?
  • Jeg skulle ønske alt kunne bli sånn som før, kommer det bastant.
  • Fred?
  • Ja.

Saraswoti refererer til maoistopprøret som nå har vart i ni år og som gjør at turistene har sluttet å komme. Langs stien er det barn som ber om penger. De er vant til å se turister på stien med dyre klokker og sko.

  • Problemet her i Nepal er at vi har ikke penger, forklarer Saraswoti. – Det er det som er problemet her.

  • Hva ville du gjort hvis du hadde hatt makt i Nepal? spør jeg.
  • Vi har ingen makt.
  • Men dere kan vel stemme fritt?
  • Nei, det er ikke mulig.

Det er ikke vanlig å dukke opp på dette stedet og begynne å stille denne typen spørsmål. På dette tidspunktet begynner naboene å lure på hvem det er som sitter og snakker med Saraswoti. En gammel mann med gummiansikt og tradisjonell topi-hatt kommer inn fra døråpningen. Saraswoti blir alvorlig og mer knapp i svarene. Saraswotis minste datter som har oversatt for oss, ser veldig flau ut og begynner å gi korte svar. Saraswoti blir nervøs. Snart slutter datteren helt å oversette. Jeg og Saraswoti blir sittende og se på hverandre. Datteren ser ned i bordet.

  • Har du en drøm, spør jeg.
  • Jeg kunne tenke meg å ha en turistbutikk, sier Saraswoti plutselig. – Med suvernirer og håndverk, kanskje. Kanskje til og med noen klær. 
  • I Pokhara mener du?
  • Nei her. Her i hjemmet mitt. Sarangkot er et bra sted å bo. Vi synes ikke det er noe særlig i Pokhara. Her er luften ren og klar og vannet rent. Og det er mindre folk. Vi har ikke noe forurensing her.
  • Hva som helst, egentlig. Problemet er bare at vi kan ikke få lån. Vi har bankkonto, men det er ikke noe lånesystem her. Jeg er klar for å gjøre hva som helst av arbeid. Hva som helst, you name it.

Pokhara, Oktober, 2004

Kristoffers nye lekevenn

Legg igjen en kommentar

Kristoffer har fått en ny venn. Samakchia er fem år og den søteste jenta du kan tenke deg. Hun kom fra en landsby i Ghurka-området for en måned siden, etter at maoistene skal ha kidnappet mer enn 50 elever fra hennes skole. Moren hennes ble livredd og bestemte seg for å flytte til Kathmandu hvor jentas far jobber som tempo-sjåfør. Moren forteller at livet uten en mann i landsbyen var hardt, særlig siden maoistene ofte kom på døra og krevde å bli servert mat eller at familien skulle støtte dem med ris eller penger. Hun var like redd for sikkerhetsstyrkene som gikk rundt med store våpen. Hun stolte ikke på dem heller. Jenta har nå fått plass på skole i Kathmandu og er veldig heldig som mottar et stipend etter at hun har utført gode eksamener. Familien er gjenforent i Kathmandu og vil i likhet med hundre tusener av andre bli her inntil den væpnede konflikten er over. Samakchia og Kristoffer leker fint sammen. De er begge flinke til å dele leker og hun lærer ham mange nye ting. Han er alltid fornøyd når hun har vært her.

Kathmandu, april 2005

Fred er alt vi trenger

Legg igjen en kommentar

Chitwan er et av de stedene som har vært vanskelig tilgjengelig de siste ukene. Men dagliglivet må på en eller annen måte gå sin gang.

Basu, den unge mannen som driver restauranten, passer den fra sju om morgenen til gjestene har gått og lagt seg sent om kvelden. Før pleide han deretter å gå hjem for å se til foreldrene sine som er gamle og ikke kan klare seg selv lenger.

  • De har ikke nok ris. Jeg må hjelpe de så de klarer seg, sier gutten med de snille øynene. – Det er kaldt og de fryser.

Basu studerer egentlig handel, men har jobbet de siste ni årene for å livnære familien.

  • Jeg må prioritere foreldrene mine nå som de er gamle. De er viktigst. Jeg skulle gjerne ha giftet meg. Men jeg må spare penger først. Problemet er bare at sjefen betaler så dårlig. 1500 rupier (170 kroner) er alt jeg tjener på en måned. Jeg har bedt om å få mer, men han sier bare nei. Hvordan kan jeg betale dere mer når det ikke kommer turister hit, sier han. Dere må ikke si noe til han. Nå vil jeg ikke spørre han flere ganger, han blir bare sur..
  • I går ble en mann skutt like borte i skogen der, sier guiden Batsjo og peker. Det er den første gangen det skjer i forbindelse med krigen her i Sauraha. Det var en fra hæren som ble skutt da han var ute og gikk alene om kvelden. Nå liker vi ikke å gå ut lengre etter at det er mørkt.
  • Han skulle ha passet bedre på, sier Mojo, den statsautoriserte guiden som alltid går i grønn ranger-uniform og kikker på fuglene gjennom en liten kikkert.
  • Hvordan det?
  • Han burde vite at han ikke skal gå alene om kvelden. Han som er fra militæret og alt. Mojo rister på hodet av slik ubetenksomhet fra en hærens mann. Basu, gutten som driver restauranten, blir trist. – Nå tør jeg ikke besøke foreldrene mine lenger.

Plutselig høres et brøl. Så enda et. Det er elefantene som kommer for å bade. Tre turister sitter oppå ryggen, klar for å få seg en dusj med snabelen. – Gi meg vann, gi meg vann, gi meg vann, sier elefanttemmeren. Men det er utenfor sesongen, vannet er for kaldt, elefanten vil ikke bade. Tirret løper den flere meter uti og før de får et sukk for seg ligger de fullstendig målløse turistene i vannet sammen med den kolossale elefanten som for anledning har lagt seg tungt over på siden og sparker med de svære bena. Turistene plasker og veiver med hendene, livredde for å havne under den tunge kolossen som synes å være helt uten styring. Elefanttemmeren hopper opp på siden av ryggen dens, mens han roper besvergelser og slår med en kjepp. Etter hvert kommer elefanten seg sakte på beina, to av turistene klatrer nølende opp på ryggen igjen. Det har begynt å samle seg tilskuere på stranda, alle som jobber på hotell og restauranter kommer for å se, det er så lite kunder uansett. De to dyvåte turistene blir nok en gang, slengt uti elva med stor kraft. En herlig befriende latter brer seg blant tilskuerne og flere kommer til.

Fergemannens kano frakter turisstene over på den andre siden av det grumsete elvevannet. Den tynne, senete mannen skyver fra med en lang stake, han står bakerst på tuppen av båten i gamle, utslitte sandaler. Hotelleiere spekulerer i tomter langs elvebredden, men ikke uten risiko. For hvert år kommer flommen. Like sikkert som banken.

Det vil si, banken er vel ikke akkurat så sikker lenger her i nabolaget. Vi må kjøre i to timer og gjennom et utall militære sperringer for å komme dit, byen heter Narayanghat. Inne i banken er det flere tungt bevæpnede sikkerhetsvakter enn både kunder og bankansatte til sammen. Maoistene har ingen stormakter til å finansiere sin krig, de må få mat fra vanlige folk, verver barna deres som soldater, lager hemmelige bombefabrikker, stjeler våpen og raner banker i stedet. Regjeringen, derimot, har tidligere mottatt støtte både fra India, USA og Storbritannia til bekjempelse av såkalt terrorisme. Men maoistene er ikke terrorister, det meste av det de kjemper for skulle være en selvfølgelig rett, helse og utdanning for alle, likhet for loven, fordeling og utjevning av rikdom og goder, slutt med all diskriminering på grunnlag av kaste og etnisitet.

Ny kveld ved bålet. Sent på kvelden begynner den runde og karismatiske kokken å fortelle historier på nepali. Når han er ferdig med en historie, ler de andre så de rister, før han begynner på en ny. Han forteller om den gangen han hadde stått og vasket kopper hele dagen og var så sliten at han til slutt falt ned fra en stige og måtte på sykehus. Senere går han over til å fortelle historier om de ulike gjestene som har vært på hotellet. En engelskmann som var her nylig, ankom i et helikopter, brukte penger som vann, til slutt var han så blakk og utranglet at han spurte de hotellansatte hva i all verden han skulle gjøre. De mente at han kanskje måtte tilbake til jobben sin i Kathmandu, at han kanskje hadde noe viktig han skulle gjort der? Han tenkte på det, ja, de hadde visst rett, men hvordan skulle han komme seg dit, uten penger? Da hadde de skrapt sammen penger og fått han på den billigste mikrobussen de kunne finne. Han kom i et helikopter og dro i en mikrobuss. De slår seg på lårene og ler en herlig latter.

Chitwan, januar 2005

Fanget i kryssild

Legg igjen en kommentar

Det er kveld, vi sitter godt påkledd rundt et sprakende bål som skal varme de få gjestene som har kommet ned til nasjonalparken Chitwan ved grensen til India for å se tigere og neshorn. Den tørre veden truer med å falle ut av arnestedet, før Rabindra dytter trerota på plass. Plutselig høres skudd. Salvene kommer bare noen hundre meter bortenfra. Alle blir helt stille.

  • De bare renser geværene sine, sier Ganga, etter en stund.

Mon tro det, tenker vi. Ganga har nok ikke lyst til at gjestene skal reise med en gang.

Kongens løfte etter at han inntok makten ved et såkalt fredelig statskupp den 1. februar i år er å gjeninnføre demokratiet innen hundre dager, reetablere menneskerettigheter og å skape fred. Ifølge kongen var kuppet et uttrykk for folkets vilje; kaos og anarki var i ferd med å ta overhånd, noe de færreste bestrider.

Men folk flest har ingen tillit til kongen. Noe av det første han gjorde etter maktovertakelsen var å frata borgerne rett til informasjon, forsamlingsfrihet, organisasjonsfrihet, ytringsfrihet, privat eiendomsrett, retten til privatliv, samt å fjerne forbudet mot forebyggende varetekt. Og det er ikke lov å gå sammen flere enn fire personer.

  • Kongen er ikke egentlig interessert i å skape fred, sier en akademiker vi møter på en kafe i Kathmandu. Han ser seg nervøst rundt i lokalet. Bak oss sitter en eldre mann i tradisjonell hatt og drikker te. Kan han være fra myndighetene? Utenfor kafeen står politiet og sjekker førerkort.
  • Om natta kommer maoistene og forlanger at vi skal sperre veiene med kampesteiner og trær. Dagen etter kommer sikkerhetsstyrkene og forlanger at vi skal fjerne de samme sperringene, sier en mann vi møter langs fortauet nær Butwal. – Det er helt umulig å komme seg til markedet for å få solgt varene våre.

Langs hovedårene i Chitwan hives det store lass med tomater og helles ut melk, varer som aldri kommer fram til markedsplassen på grunn av veisperringer som ofte inneholder bomber. Maoistene viser med dette at de har den reelle makten i Nepal. Det vil si: med ett viktig unntak: Kathmandu. Med sine 30.000 soldater postert rundt i dalen er byen en slags siste festning for den ikke spesielt populære kong Gyanendra.

Den dagen kongen tok makten var alle telefonlinjene var døde, det meste av offentlig kommunikasjon var stanset og de få nyhetsmediene som fortsatt var i funksjon, sendte alle kongens tale.

  • Vi vet ikke en gang om det er greit å sende nyheter om savnede og kidnappede barn, vaksinasjonsprogrammer og barnehelse, sier Raghu Mainali, leder i the Community Broadcasters Association.

Ved minst to anledninger har vanlige folk tatt loven i egne hender og fanget eller banket opp maoister for så å levere dem over til sikkerhetsstyrkene. I Dailekh, i november, begynte en kvinne å rope slagord som «Down with maoism», «Down with Prachanda», fortvilet over å se alle barna bli kidnappet.

Krishna Shahi, en av kvinnene som startet opprøret sier: – Når de sa at hver familie måtte gi en sønn til militsen, forsvant frykten min. Vi sa: drep oss, men dere får ikke ta sønnene våre. Vi hadde ikke mer å gi dem, vi holdt ikke ut mer.

Snart hadde ryktet gått og opprøret spredde seg til flere distrikter, både øst og vest i Nepal. På spørsmål om hvordan de kunne gjøre det som mennene deres ikke kunne, svarer en av kvinnene gråtende:

  • Vi er ikke redde lenger. Nå som de har tatt barna våre, har vi ingen ting mer å miste.

Men selv om folk har fått nok av maoistene, betyr ikke det at de støtter regjeringen.

  • Fred er alt vi trenger. Fortell dem det! sier en mann. – Det vi trenger er beskyttelse fra hæren.
  • Vi vil gjøre det vi kan for å maksimere patruljering og å etablere sikkerheten i området, sier Dailekh CDO Rishikesh Niraula.

Men de militæres nærvær gjør at landsbyboerne føler seg like utrygge, fordi det øker sjansen for trefninger.

Etter kongekuppet vurderer Storbritannia og USA å trekke tilbake den militære støtten til Nepal. India har selv en gryende maoistbevegelse mange steder på landsbygda, og har derfor interesse av å fortsette støtten, selv om de også har vært negative til kongens kupp.

Det er kveld igjen. Vi er de eneste gjestene og de hotellansatte lurer på om ikke vi vil komme og sitte ved bålet. De sparer veden til gjestene, og hvis ikke vi vil sitte der, må de fryse i kveld. Vi sitter foran det knitrende bålet under en mørk stjernehimmel. Man tar seg selv i å fortelle de utroligste ting. Batsjo er full og begynner å fortelle. Han liker ikke jobben sin.

  • Hver dag drar jeg ned til busstasjonen og leter etter nye gjester, sier han. – Men det er en forferdelig jobb. Vi er kanskje 80 stykker totalt som gjør det samme, fordelt på et par og seksti hoteller. Og det kommer bare noen få turister hver dag. Vi maser ikke på dem, jeg bare holder opp skiltet med navnet på hotellet. Noen ganger kommer noen som har hørt om hotellet fra før, andre ganger kommer det ingen.

På grunn av den politiske situasjonen ligger turistindustrien i Nepal nede med brukket rygg.

  • I dag kom det ingen, sier Batsjo med et sukk.
  • Jeg tar store sjanser, sier Ganga. – Hver gang jeg henter turister fra flyplassen er jeg redd for at de skal stoppe meg og si at de trenger bilen min. Det er masse damer som jobber for maoistgeriljaen nå. Du ser en dame og hun åpner jakka si og vips så er det en «gunner» der.
  • Vi tilhører ingen av sidene i denne krigen, sier Batsjo. – Vi er uavhengige. Vi prøver bare å tjene til livets opphold. Vi må ha linser og ris. Uten ris er det ingenting, uten ris kan du ikke gjøre noen ting, uten ris er du ingenting.

  • Kongens initiativ er tatt i fredens navn, men vi føler at kongens handling kan være riktig skritt av feil grunner, eller feil skritt av riktige grunner, sier Baburam Giri, leder i Nepal Human Rights Association, en av de som foreløpig ikke har vært fengslet, tydelig ubekvem over å svare på politiske spørsmål. – Vi føler det ukomfortabelt at menneskerettighetene er strammet inn på, det er ikke velkomment, sier han og antyder i kryptiske vendinger det enkelte håper, men ikke kan si, at kongens handling kan ende med et politisk selvmord. I mellomtiden forbereder folk seg på neste blokade.

Informasjon om opprøret mot maoistene er hentet fra Nepali Times.

Aldri mer elefanter

Legg igjen en kommentar
  • Folk lever for nærme villdyrene. Hvorfor må de leve så nærme nasjonalparken?

Fra nasjonalparken i Nepals jungel i Chitwan, søker sultne dyr i landsbyen etter mat nattetider. Beboerne søker til gjengjeld inn i jungelen for å finne nok ved, selv om det ikke er lov. De har ikke noe valg.

  • Jeg liker ikke å gå i jungelen, sier Dhurba, en av turistguidene vi møter på et av hotellene. – Jeg gjør det bare når jeg må, fordi noen turister har bestilt det. Jeg hadde egentlig bestemt meg for aldri å gjøre det mer.
  • Hvorfor er du redd for å gå ut i jungelen?
  • Jeg pleide å ta med turister på «jungle walk». Det var jobben min. En gang var jeg og en annen guide ute med et tysk par. Det var sent på dagen, vi hadde gått hele dagen og verken spist eller drukket noe. Solen brant og jeg var så tørst. Jeg og den andre guiden byttet på å gå foran, vi var på god vei tilbake og det var min tur til å gå foran, da vi fikk melding om at det var en vill elefant i området. Så vi la om turen og prøvde å gå utenom der vi trodde den var, men i stedet gikk vi oss rett på den.

Dhurba puster tungt. Jeg kan gjøre mye, neshorn og bjørn kan jeg takle, de kan du i hvert fall slåss med. Men en vill elefant, du har ingen ting å stille opp med mot et sånt dyr. Tennene er så store som så! Han tar et godt grep rundt overarmene sine. – Et enkelt støt med de tennene og du er ikke mer. Andre dyr kan du høre når de kommer, men en slik elefant… Han trenger ikke en gang å puste, han puster gjennom snabelen, han lager ikke en eneste lyd, plutselig står han bare der rett foran deg.

I panikken som fulgte ble de to guidene enige om å ta med hver sin turist. Dhurba tok med jenta og prøvde å krysse elva og få tak i en kano som kom glidende. Men elefanten ble bare trigget og kom etter.

  • Vi sprang det vi klarte, både jeg og den tyske jenta. Jeg var livredd. Når vi kom uti vannet, var det akkurat som han utfordret oss. Vi kom oss oppi kanoen og over vannet, og løp det vi klarte opp til hotellet. Den tyske jenta begynte å gråte, og når hun gråt var det akkurat som jeg gråt også. Det var da jeg bestemte meg for aldri å dra ut i jungelen mer.

  • Den ville elefanten kommer hit bare på grunn av elefant-avlssenteret her borte. Den kommer for å parre seg med hunnene der, sier Raj Gurung, som er statsautorisert guide og ekspert på villdyrlivet i Chitwan. Vi har tatt båten over til nasjonalparken og sitter og prater på elvebredden mens han forklarer meg hva alle sporene er. – Se, dette er leopard, sier han. Ferske leopardspor. Den har vært her i morges og drukket fra elven.
  • Jeg har aldri sett ville dyre angripe uten å bli provosert først, hvis det ikke er for å skaffe seg mat. De er ikke ute etter å plage noen. Hvorfor skulle ville dyr komme her og oppsøke folk? De har ingen interesse av det, de gjør ikke det, de kommer bare hvis de ikke finner nok mat inne i jungelen. Da kommer de om natta og spiser avlingene til bøndene her.

I følge to av guidene vi snakker med som har arbeidet i området de siste 15-20 årene, er antallet dyr i dramatisk nedgang. Guidene tror det er på grunn av flommene som tar med seg vegetasjon og slik at mange meter hvert år forandres til ørken. Og ikke minst på grunn av alle folkene som kommer ulovlig for å samle ved, for og byggemateriale fra trærne inne i skogen. Myndighetene har gjort denne aktiviteten ulovlig, uten å besørge befolkningens behov for energi og brensel.

  • Myndighetene skulle sørge for at folk har et alternativ, sier Gurung. 
  • Folk lever for nærme villdyrene. Hvorfor må de leve så nærme nasjonalparken? Når et neshorn angriper og dreper en person, skylder folk på neshornet. Men neshornet følger bare sine naturlige instinkter.

Siden maoistopprøret startet I 1996, har sknikskyting av truede dyrearter I parken økt kraftig på grunn av reduserte sikkerhetsposter. Ingen militære tør lenger stå på vaktpost der.

Chitwan, januar 2005