Vi vil jobbe så mye vi kan, om vi så skal dø for maten. Det er greit, slik går livene våre, dag for dag.

• Hver natt står vi opp og begynner å jobbe klokka to, så jobber vi til klokka fire på ettermiddagen. Da tar vi en pause før vi jobber til ni om kvelden. Til sammen blir det 900 rupier (85 kroner ) i uka, men det er ikke nok til å overleve, alt går til å kjøpe mat for, sier Kamala Giri (30).

Vi møter henne og familien på mursteinsfabrikken Bharak Brick Factory, en av i alt 115 mursteinsfabrikker i Kathmandudalen, hvor folk kommer fra distriktene for å jobbe.

• Vi må kjempe hardt bare for å overleve. Det er forferdelig slitsomt sier Giri. Hun har dekket hodet med et tørkle mot den sterke sola.

Fabrikken ruver over et stort område. I midten står en høy skorsteinspipe som flyttes rundt. En mild vindpust kan merkes fra fjellene, det er stille, men hektisk aktivitet som i en maurtue. På bakken er det rød sand som virvler opp som støv når vi går. Mange steder er grunnen helt gravd ut. Der er det bare hard, seig blåleire igjen. Nede i et av hullene står en liten jente i kjole. Hun tråkker trøstesløst rundt i hard, blå leire og ser trist ut.

• Hei, lille venn, hva heter du? spør min venn Rajendra.

Intet svar. Hun ser sårt på oss. Jenta er sju år og heter Arati. Like i nærheten sitter foreldrene og den tolv år gamle storesøsteren hennes, Malati, og jobber. De lager klumper av leire som de presser ned i en treform. Så kakker de løs leiren ved hjelp av tørr sand og legger de ferdige firkantede formene til tørk i sola.

• Veslejenta vår er syk i dag. Hun har feber, sier moren strengt og ser opp.

Familien har fire små barn, men ingen til å se etter barna mens de jobber og ingen mulighet til å sende de til skole. Veslejenta Pooja Giri på to år er lei av å bli oversett. Nå har hun lagt seg rett ned i sola og skriker. Hun er sulten, men ingen bryr seg om henne før Malati til slutt løper bort og tar henne i armene.

Moren, Kamala, legger steinene til tørk på rekke og rad før hun tar opp den skrikende veslejenta og ammer.

Familien er sesongarbeidere, de har en liten jordlapp i Rameshap som de ikke kan overleve på mer enn halve året. Da kommer de til Kathmandu for å lage murstein. Det har de gjort i 15 år nå.

Jeg vet at de ikke er så mye de kan si, av frykt for å miste jobben. Men inne i det lille mursteinsskuret hvor de lever og sover, hvor det knapt er plass til alle seks, kan de snakke mer fritt. Jeg kommer såvidt inn den lille døren og ser meg spørrende rundt etter et sted å sitte. Moren henviser meg til den lille steinovnen.

• Får dere servert mat her eller må dere ut og kjøpe og lage den selv?
• Vi må ut og kjøpe selv og så lager vi her.
• Det må være fryktelig kaldt her om vinteren, sier jeg og ser mot de store hullene oppunder taket.
• Blir dere mye syke om vinteren?
• Ja, det blir kaldt her, men om vinteren holder vi oss faktisk ganske friske. Det er om sommeren vi blir syke. Da får vi matforgiftning, feber og hoste på grunn av alt støvet, sier Kamala.
• Hva synes dere om å jobbe på fabrikken her?
• Det er greit, sier faren, Badri Giri (35). – Vi tar det arbeidet vi får. Vi vil jobbe så mye vi kan, om vi så skal dø for maten. Slik går livene våre, dag for dag.

Kathmandu, april 2005. Tolk: Rajendra KC