Kategoriarkiv: Kvinneliv

Mayas historie

  • Vi pleide å si at penger er ikke alt i livet. Men nå synes vi ikke det finnes noe større eller bedre enn penger.

Ved et uttørket elveleie i Kalanki, helt øst i Kathmandu-dalen, står en ku og tygger gress. Vi har akkurat tatt av fra den støvete hovedveien, og lurt den hese, sigarettrøykende eieren av det blå vraket ut på en hullete, gjørmete, våt vei.

Plask, plask sier det under hjulene. Tolken, Indira, som alltid elegant med knallrød lebestift og kurta surval (indisk kjoledrakt), får gjørme på de høye sandalene sine i det vi stabler oss ut av taxien med alt mulig av utstyr: vesker, frukt, vannflaske og paraply mot solen. Vi manøvrerer sølepytter så godt vi kan og jeg ser bekymret ned på skoene hennes, før Indira plutselig stopper helt opp.

  • There is a cow, sier hun i bestemt tonefall. Indira sier ikke mer, men blir stående på flekken.
  • Don´t you like cows? spør jeg forundret. Kuer er hellige og kan gresse hvor de vil, enten det er på en fotballbane eller langs fortauet midt i rushtrafikken. Jeg hadde ikke ventet meg dette. Ikke fra henne, en innfødt. Vi holder pusten. Kua sender oss et likegyldig blikk og tygger ufortrødent videre idet vi skjørter forbi.

Foran et grått murhus henger en klessnor med store og små tekstiler i alle regnbuens farger. Utenfor sitter en smilende mann i rullestol med hendene høyt til hilsen. Håret hans er bustete og på fanget sitter en liten gutt. Det er Maya (53) sin ektemann, Akal Thapa med det minste barnebarnet Uswal på to og et halvt år på fanget. Vi følger han inn i stuen, hvor Maya venter inne i mørket. Hun sitter klar oppå senga som er det mest dominerende møbelet i den lille leiligheten. På veggen henger et bryllupsbilde av et ungt, vakkert par. Den unge jenta på bildet er Mayas datter, Purnima. På bildet er hun nitten år.

Maya trekker pusten før hun tar fatt på den triste historien. Hun snakker kontinuerlig, som i en eneste lang setning. Ansiktet uttrykker dramatikk, hun veiver med de korte hendene. Stemmen høres ut som den kommer fra et sted under et helt hav av sorg. På et tidspunkt øker rytmen i fortellingen, øynene blir fulle av tårer og stemmen tykk. Det er bare fire måneder siden det forferdelige skjedde.

  • Vi hadde en liten hønsegård og datteren vår pleide å passe den. Det var en kald og regnfull natt. Halv sju var det i ferd med å bli mørkt, det var både kaldt og gjørmete der ute i hønsegården, så datteren vår gikk for å skifte lyspæra slik at kyllingene skulle holde på varmen. Plutselig hørte vi henne rope om hjelp. Vi skyndte oss ut og det var da vi fant henne.

Maya gråter mens hun forteller. Alt kommer tilbake nå.  Kroppen rister av gråt.

  • Vi prøvde å flytte på henne, men klarte det ikke. Ledningen som drepte henne lå hele tiden under kroppen hennes, men vi skjønte det ikke. Det varte under et minutt, så var hun ikke mer. Hun ble erklært død, selv om kroppen hennes fortsatt var varm.

Det Maya ikke forteller er at de lever i en økonomisk krisetilstand. Etter å ha blitt jaget bort fra den forrige leiligheten deres som var bygd på myndighetenes land, tok de opp et stort lån på 300 000 rupier (nærmere 30 000 kroner) for å bygge eget hus. Sidene bankene forlanger eiendom som sikkerhet for lån, er det bare et fåtall som tar lån i bank. De fleste tar opp private lån med oppimot 50 prosent renter. Nå venter de private utlånerne på sin månedlige sum. Datterens stabile inntekt er på et øyeblikk erstattet med usikkerhet og angst for framtiden. De har ingen utsikter til å betale det dyre lånet som de fikk av en vennlig nabo. De har ikke råd til å oppfylle datterens drøm om å sende barna på skole. Det er bare så vidt de har penger til mat.

Mayas far døde da hun var åtte år, en økonomisk katastrofe for familien. Da hun var fjorten, døde lillesøsteren og det var bare hun og moren igjen. Seks måneder etter søsterens død, ble Maya stiv i nakken, leddene hovnet opp og hun ble overveldet av smerter bare hun rørte på seg. Hun kunne ikke røre hodet og klarte ikke lenger å gjennomføre det ukentlige badet i iskaldt vann ved den lokale vannposten. Moren prøvde å stelle for henne, men Maya ble ikke bedre. En nabo tok henne med til et sykehus hvor de sa hun hadde polio. Da hun var 24 år gammel, døde moren. Slik gikk det til at Maya kom til Kathmandu, bært på ryggen av en nabo fra landsbyen.

Lille Uswal tar liten notis av at besteforeldrene sitter og gråter. Mens bestemoren forteller, blir gutten rastløs og begynner å krype rundt oppi senga. Maya avbryter samtalen, kommer seg ned og forbereder en flaske melk til ham. Maya kan ikke gå lenger, hun beveger seg i stedet på huk nede langs golvet. Men det gjør vondt. Uswal drikker takknemlig mens han veiver med flaska for å vise hvor flink han er som kan drikke på egen hånd. Etter at han er ferdig med flaska prøver han å holde på oppmerksomheten vår ved å skyve en liten grønn plaststol foran seg. Maya sukker og fortsetter historien:

Etter at hun kom til Kathmandu, møttes hun og Akal i en NGO for handikappede. Begge Akals føtter ble amputert etter at han tjenestegjorde i den indiske hæren som ung mann. En gang var han plassert ved grensen mellom Kina og Bhutan, hvor det var stort snøfall og veldig kaldt. Soldatene pleide å tenne bål for å holde varmen. Akal kan huske hvor vondt det gjorde i bena. Det hadde gått koldtbrann i dem. Seks måneder senere, da han kom tilbake til landsbyen, begynte kjente han igjen voldsomme smerter i bena, og doktoren mente det var nødvendig å amputere.

  • Jeg har ingen flere drømmer igjen, sier Maya trøstesløst. – De er alle borte nå. Jeg skulle gjerne sett at det ble fred i Nepal, at folk kunne bli boende i landsbyene sine, at de kunne jobbe sammen for fred. Og vi skulle gjerne gjort noe for dette, mannen min og jeg…

Hun peker bort på mannen sin som akkurat har kommet opp fra rullestolen. Nå bruker han de kraftige armene sine og jumper oppå senga, hvor han setter seg ved siden av kona. Så løfter han opp Uswal og setter han på fanget. Maya fortsetter.

  • Selv om livet ikke er bra, er det bedre å leve sammen i fred. Vi er bare en nasjon, men de politiske partiene krangler og slåss. De dreper hverandre, selv om vi alle tilhører samme folk. Jeg tror de prøver å gjøre slutt på dette landet.

I denne situasjonen prøver Maya og Akal å selge batikk for å overleve. Men ettersom turistene har forlatt Nepal i redsel for krigen, er det ikke lenger noe marked for suvenirer. Handikappede i Nepal har krav på 150 rupier i måneden, en symbolsk sum tilsvarende tretten norske kroner. For mange koster det mer bare å få hentet pengene. I likhet med Maya og Akal har dessuten de fleste handikappede aldri hørt om disse rettighetene.

  • Folk sier til meg at jeg ikke skal gråte, men jeg klarer ikke å stoppe. Vi hadde en datter og på grunn av henne og barnebarna kunne vi ha gjort noe. Men fordi datteren vår døde, kan vi ikke gjøre noe eller drømme om noe lenger. Det siste året var det hardt for oss bare å overleve. Det meste av tiden går med på å gråte. Og slik går dagene. Vi pleide å si at penger er ikke alt i livet. Men nå synes vi ikke det finnes noe større eller bedre enn penger

Kathmandu, januar 2005. Tolk: Indira Amatya

Saraswoti trenger et lån

Saraswoti Pahari (35) bor sammen med ektemann og tre barn langs stien til Sarangkot utenfor Pokhara. Mens mannen er i byen og leter etter jobb, tar Saraswoti seg av både barn, husholdning, åkerlapp og den lille turistkafeen familien har laget i første etasje.

  • Jeg kunne tenkt meg å ha en liten butikk, sier Saraswoti. Vi sitter i kafeen hennes, som ligger på veien til Sarangkot, akkurat der stien gjør en sving mot venstre og du kan se at nok en bakke må forseres før du er på toppen med den fantastiske utsikten som alle snakker om. Omgivelsene er pittoreske som i en påkostet turistbrosjyre, det majestetiske snøkledde Machapuchare dominerer i bakgrunnen.

I disse naturskjønne omgivelsene opplever menneskene harde tider. Klokka fem om morgenen følger Saraswoti den bratte veien ned for å kjøpe forfriskninger til turistene. For hver flaske hun bærer opp alle bakkene på ryggen kan hun tjene fem øre, avhengig av hvor mye turistene er villige til å gi. I disse tider konkurrerer naboene hardt om å få så mye penger ut av turistene som overhodet mulig. Men de fleste av turistene som kommer, passerer uten et ord, overrasket over det store vareutvalget langs trekkingruten.

Etter morgenrunden er det tid for å tilberede linser og ris til familien, før Saraswoti starter en lang arbeidsdag med koking og bæring av vann, jordbruksarbeid og servicearbeid. Alt for å være i stand til å sende barna på skole, noe som er veldig dyrt.

Jeg er først motvillig til å stoppe ved det lille, mørke steinhuset, idet jeg ikke forventer å finne noe som magen kan tåle. Men Saraswoti leder meg inn i mørket og til den lille disken, som ligger i første etasje i huset deres. Her er det ulike typer snacks og drikker.

Mannen hennes er arbeidsledig og tilbringer dagene i Pokhara, mens han venter på at det skal dukke opp en jobb.

Saraswoti har tre barn, en sønn og to døtre. Alle går på skole. Det er en veldig hard jobb å skaffe de pengene som er nødvendig for dette formålet, men på en eller annen mate har hun klart det. Hun har en stor fordel: Hjemmet ligger akkurat der hvor en bedagelig turist begynner å føle seg for sliten til å fortsette.

  • Når turistene kommer, sier jeg please come. Jeg inviterer de hit for å drikke noe, sier Saraswoti.
  • Hva synes du m livet her?
  • Jeg skulle ønske alt kunne bli sånn som før, kommer det bastant.
  • Fred?
  • Ja.

Saraswoti refererer til maoistopprøret som nå har vart i ni år og som gjør at turistene har sluttet å komme. Langs stien er det barn som ber om penger. De er vant til å se turister på stien med dyre klokker og sko.

  • Problemet her i Nepal er at vi har ikke penger, forklarer Saraswoti. – Det er det som er problemet her.

  • Hva ville du gjort hvis du hadde hatt makt i Nepal? spør jeg.
  • Vi har ingen makt.
  • Men dere kan vel stemme fritt?
  • Nei, det er ikke mulig.

Det er ikke vanlig å dukke opp på dette stedet og begynne å stille denne typen spørsmål. På dette tidspunktet begynner naboene å lure på hvem det er som sitter og snakker med Saraswoti. En gammel mann med gummiansikt og tradisjonell topi-hatt kommer inn fra døråpningen. Saraswoti blir alvorlig og mer knapp i svarene. Saraswotis minste datter som har oversatt for oss, ser veldig flau ut og begynner å gi korte svar. Saraswoti blir nervøs. Snart slutter datteren helt å oversette. Jeg og Saraswoti blir sittende og se på hverandre. Datteren ser ned i bordet.

  • Har du en drøm, spør jeg.
  • Jeg kunne tenke meg å ha en turistbutikk, sier Saraswoti plutselig. – Med suvernirer og håndverk, kanskje. Kanskje til og med noen klær. 
  • I Pokhara mener du?
  • Nei her. Her i hjemmet mitt. Sarangkot er et bra sted å bo. Vi synes ikke det er noe særlig i Pokhara. Her er luften ren og klar og vannet rent. Og det er mindre folk. Vi har ikke noe forurensing her.
  • Hva som helst, egentlig. Problemet er bare at vi kan ikke få lån. Vi har bankkonto, men det er ikke noe lånesystem her. Jeg er klar for å gjøre hva som helst av arbeid. Hva som helst, you name it.

Pokhara, Oktober, 2004

Hva er en bra kvinne?

Jeg møter henne på kontoret hennes i Ekantakuna i Kathmandu. I gangen henger det plakater om kvinners muligheter til å jobbe for fred og om hvordan kvinnelige flyktninger lider. Bandana Rana er leder i Women Communicators Group og visepresident i SAATHI, en organisasjon som arbeider mot vold i hjemmet i Nepal. Innimellom disse jobbene leser hun nyheter på Nepal Television, hun er aktiv i sosialt arbeid og mor til to.

Siden jeg er elendig på å orientere meg, er jeg lettet over endelig å ha funnet riktig sted. Det ser til og med litt ut som NGO-ene hjemme, tenker jeg, mens jeg venter på Rana i ressurssenteret, som egentlig er et bibliotek hvor mer enn 100 kvinnelige journalister kan  komme og lese, dele erfaringer og diskutere.

Jeg ser nysgjerrig på sekretæren som er travelt opptatt med å oppdatere websiden «Unifem». Over hodet hennes er veggen dekorert med en artikkel om kvinners dårlige representasjon i media og et dikt som heter «Hvordan gjenkjenne en god kvinne». Jeg leser at en god kvinne er en stolt kvinne som vet hva hun vil, som ikke er redd for å uttrykke sine egne behov og som ikke er avhengig av bekreftelse fra andre. Døren åpner seg. Rana ser avslappet ut bak sitt store skrivebord, unnskylder at hun er sen og bestiller varmt vann for å lindre sin såre hals.

  • Hvordan har det seg at du begynte å jobbe for kvinners rettigheter, spør jeg, vel vitende om at akkurat denne kvinnen er velstående nok til at hun kunne levd et lykkelig og beskyttet liv uten videre anstrengelser.
  • Jeg har vært veldig heldig. Først og fremst ble jeg født i byen. Jeg vokste opp i en liberal familie og fikk en god utdanning. Men også i min familie opplevde jeg diskriminering. Brødrene mine ble sendt til India for å få sin utdannelse der, og de kunne gjøre hva de ville. Da jeg startet å jobbe i åttiårene, fikk jeg mulighet til å reise ut på landsbygda i Nepal og jeg så hvilke enorme byrder kvinnene der bar på. De kunne ikke snakke i samme rom som menn, de måtte bære ved, forberede maten, ta vare på barna og servere mennene. De måtte pløye åkeren og bære tunge bøtter med vann lange avstander. De kvinnene jeg møtte hadde en ekstremt tung arbeidsdag, inntil 18 timer i døgnet. Mennene jobbet færre timer og noen av dem drev med spill og gambling. Jeg innså hvor heldig og priviligert jeg var, og jeg tenkte: Hvis ikke vi arbeider for disse kvinnene, hvem vil?

  • Hvilken sak mener du er viktigst for nepalske kvinner i dag?
  • Den viktigste saken er identitet. De fleste nepalske kvinner har ikke sin egen identitet. Deres identitet er alltid forbundet til menn, først som datter, så som kone og til slutt som mor. Få kvinner er økonomisk uavhengige og på grunn av det har de ingen selvtillit – de føler seg usikre. Nepal er et patriarkalsk samfunn, makten ligger i mannens hånd. I denne kulturen opplever kvinner mye vold og fordi de er usikre, tror de at de må tåle denne volden – de klandrer seg selv for den volden de opplever.

SAATHI har utgitt en rapport som viser at 77 prosent av kvinnene i Nepal har opplevd en eller annen form for vold i hjemmet.

  • Hvordan kan man gå gjort noe med dette?

Svaret på dette kompliserte spørsmålet kommer overraskende kjapt.

  • Gjennom bevisstgjøring, utdanning, kapasitetsbygging og samfunnsendringer som bedrer kvinners identitet og skaper utvikling, også for kvinnene. Hvis du ser på landet som helhet, er det nesten 50 prosent kvinner, men i den politiske strukturen er det nesten ingen, i det sivile samfunnet er det nesten ingen, blant de som tar avgjørelser og legger strategier ser du ingen kvinner. Og på grunn av dette blir beslutninger tatt som ikke passer for kvinner.

  • Hvor skal man begynne?
  • Vi må starte i hjemmene. Hvis du er en datter, er det ingen glede i huset når du blir født. Datteren hører ikke til der, hun vil flytte til sin ektemanns hjem uansett, og selv der hører hun ikke egentlig hjemme, fordi hennes identitet er forbundet kun med ektemannen. Samfunnet og holdningene må forandres slik at samfunnet ser på jenter som likeverdige med gutter. Det bør ikke være noen forskjell mellom sønner og døtre. Kvinnene som opplever vold i hjemmene bør kunne gå rettens vei for å få rettferdighet.
  • Har du en drøm?
  • Ja, det har jeg. Jeg drømmer om å få føle meg fri fra alt som hemmer og begrenser meg i livet, fri til å tenke selv, fri til å sette i verk det jeg vil, fri til å gjøre det jeg vil. Det er ikke en drøm for meg, men en drøm for alle nepalske kvinner.

Kathmandu, oktober, 2004