Femten år etter

Det har nå gått 15 år siden vår lille familie flyttet til Kathmandu i Nepal for å bo der i ett år. Året etter at vi dro hjem til Norge, fikk folket oppfylt sitt største ønske: Krigshandlingene opphørte. Landet ble i 2008 erklært republikk og de politiske partiene begynte å jobbe sammen mot en ny konstitusjon. I 2015 trådte en ny demokratisk grunnlov i kraft og i 2017 ble det første ordinære valget på 18 år avholdt!

Andre utlendinger jeg møtte i Nepal, sa at det største kultursjokket får du når du skal hjem. Da ser du overflod over alt, mens du tenker på alle de menneskene du har møtt og blitt glad i. Det stemte. Allerede på Heathrow ble vi helt overveldet av varetilfanget og jeg husker en tur på Glassmagasinet hvor jeg tenkte: Tenk om man kunne brukt like mye ressurser på å utrydde fattigdom som man bruker på å produsere luksusvarer! Folk i Nepal klarer seg kanskje slik at det går rundt, men de har ingen sikkerhet dersom de skulle bli syke eller utsatt for en ulykke eller dersom en av familiemedlemmene (den de kaller «breadwinner») skulle miste arbeidet. Også når de blir gamle, er de helt avhengig av at barna er seg sitt ansvar bevisst og tar seg av foreldrene sine.

Dette så vi også når jordskjelvkatastrofen kom i 2015. Da bekymret jeg meg fælt for alle de vi hadde blitt kjent med. Jeg prøvde å få tak i folk uten hell og vet fortsatt ikke hvordan det har gått med alle jeg kjenner.

Men selv om det nepalske folk er utsatt for mange prøvelser, er jeg ikke sikker på om de har færre gode dager enn oss nordmenn. En ting er sikkert; de klager mindre og smiler mer enn oss. «Ke garne?» Hva skal man gjøre? er et kjent uttrykk. Sammenligner en med oldeforeldregenerasjonen og mellomkrigstida her hjemme i Norge, finner en kanskje flere likheter enn man skulle tro.

Annonser

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.