Verdens rikeste land

Etter å ha bodd i Kathmandu I ett år kan en ting sies for sikkert; jo mer jeg lærer, jo mer usikker og forvirret blir jeg. Den første perioden syntes jeg Nepal var et rikt og lykkelig land, rikt på den måten at menneskene syntes å bruke mye tid på å gi hverandre positive oppmerksomhet, vennlighet, nærhet og støtte.

Den første artikkelen jeg sendte hjem het “Verdens rikeste land”. Nepal blir nemlig ofte klassifisert som et av verdens absolutt fattigste. Men det er et av verdens rikeste når det kommer til biologisk mangfold, villdyrliv, naturressurser og kulturelt mangfold. Fattigdom blir målt ut fra hvor mye penger man bruker på en dag. Og i Nepal klarer mange seg med noen få rupier per dag.

Men Nepal er også et veldig brutalt samfunn på mange måter, hvor folk lider uten å få hjelp. En dag tok jeg og en venn med oss tre gatebarn til Patan hospital, siden to av dem var syke, den ene hadde et infisert sår som ikke ville gro. Mens vi var på sykehuset, stoppet den minste og stirret på en plakat av en mor som ammet et barn. Slik ble han stående lenge og stirre, jeg måtte rope på han for å få han med meg. I nabolaget vårt har en liten hund blitt påkjørt av en motorsykkel og det ser ut som foten ikke blir bra igjen. To av vennene mine har fedre som er voldsomme mot dem. Jeg så det vesle hjemmet til to enker som hadde fått huset sitt  ødelagt av en vill elefant. De hadde ikke råd til å bygge opp huset igjen og måtte sove ute i kulden. I landsbyen like ved, ble en bonde drept av et neshorn en kveld. En fattig kasteløs kvinne som feier gatene i Patan, fortalte at hun så inderlig ønsket en annen framtid for barnebarnet sitt. Hun sa det slik: – Vi ønsker å sende barnebarnet vårt til skole, om vi så skal sulte selv. Barnebarnet vil i så fall bli den første i familien som får skolegang.

Det har også vært et mangfold av positive ting. Turen til Chitwan nasjonalpark kommer jeg alltid til å huske, å studere leopard- og tigerspor ved elvebredden, eller å kjøre åpen jeep mens vi studerer apekatter som henger i trærne. Jeg har også vært i bryllup til to av mine kollegaer, flotte opplevelser, hvor jeg følte meg inkludert, og som jeg aldri kommer til å glemme. Jeg kommer til å savne Nepal, det gode klimaet, den gode maten og alle de vennlige og generøse menneskene som alltid har tid til en kopp te, en prat og en latter. Jeg kommer til å savne åpenheten, deres evne til å slappe av og smile gjennom all miseren.

Konflikten I Nepal har eskalert mens vi har vært her. Folk ser etter en løsning. En mann uttrykte det jeg tror mange føler: “Vi trenger ikke demokrati lenger, vi trenger bare fred.”

Da vi kom til Nepal, var den eldste sønnen vår, Kristoffer, ni måneder gammel og jeg ammet ham I lunsjpausene og løp hjem fra jobben klokka fem. Nå har han blitt en stor gutt, som danser og ter seg som en nepalsk gutt. Han er for tiden mer interessert I venner enn I moren sin. Jeg håper han blir like vennlig og generøs som alle de menneskene vi har møtt i Nepal, og som jeg kommer til å savne når vi drar hjem til Norge.

Kathmandu, april 2005

Annonser

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.