Etter å ha bodd i Kathmandu I ett år kan en ting sies for sikkert; jo mer jeg lærer, jo mer usikker og forvirret blir jeg. Den første perioden syntes jeg Nepal var et rikt og lykkelig land, rikt på den måten at menneskene syntes å bruke mye tid på å gi hverandre positive oppmerksomhet, vennlighet, nærhet og støtte.
Den første artikkelen jeg sendte hjem het “Verdens rikeste land”. Nepal blir nemlig ofte klassifisert som et av verdens absolutt fattigste. Men det er et av verdens rikeste når det kommer til biologisk mangfold, villdyrliv, naturressurser og kulturelt mangfold. Fattigdom blir målt ut fra hvor mye penger man bruker på en dag. Og her klarer mange seg med noen få rupier per dag.
Jeg kommer til å savne Nepal, det gode klimaet, den gode maten og alle de vennlige og generøse menneskene som alltid har tid til en kopp te, en prat og en latter. Jeg kommer til å savne åpenheten, deres evne til å slappe av og smile gjennom all miseren.
Konflikten I Nepal har eskalert mens vi har vært her. Folk ser etter en løsning. En mann uttrykte det jeg tror mange føler: “Vi trenger ikke demokrati lenger, vi trenger bare fred.”
Da vi kom hit, var den eldste sønnen vår, Kristoffer, ni måneder gammel og jeg ammet ham I lunsjpausene og løp hjem fra jobben klokka fem. Nå har han blitt en stor gutt, som danser og ter seg som en nepalsk gutt. Han er for tiden mer interessert I venner enn I moren sin. Jeg håper han blir like vennlig og generøs som alle de menneskene vi har møtt i Nepal, og som jeg kommer til å savne når vi drar hjem til Norge.
Kathmandu, april 2005
