• Vi pleide å si at penger er ikke alt i livet. Men nå synes vi ikke det finnes noe større eller bedre enn penger.

Ved et uttørket elveleie i Kalanki, helt øst i Kathmandu-dalen, står en ku og tygger gress. Vi har akkurat tatt av fra den støvete hovedveien, og lurt den hese, sigarettrøykende eieren av det blå vraket ut på en hullete, gjørmete, våt vei.

Plask, plask sier det under hjulene. Tolken, Indira, som alltid elegant med knallrød lebestift og kurta surval (indisk kjoledrakt), får gjørme på de høye sandalene sine i det vi stabler oss ut av taxien med alt mulig av utstyr: vesker, frukt, vannflaske og paraply mot solen. Vi manøvrerer sølepytter så godt vi kan og jeg ser bekymret ned på skoene hennes, før Indira plutselig stopper helt opp.

• There is a cow, sier hun i bestemt tonefall. Indira sier ikke mer, men blir stående på flekken.
• Don´t you like cows? spør jeg forundret. Kuer er hellige og kan gresse hvor de vil, enten det er på en fotballbane eller langs fortauet midt i rushtrafikken. Jeg hadde ikke ventet meg dette. Ikke fra henne, en innfødt. Vi holder pusten. Kua sender oss et likegyldig blikk og tygger ufortrødent videre idet vi skjørter forbi.

Foran et grått murhus henger en klessnor med store og små tekstiler i alle regnbuens farger. Utenfor sitter en smilende mann i rullestol med hendene høyt til hilsen. Håret hans er bustete og på fanget sitter en liten gutt. Det er Maya (53) sin ektemann, Akal Thapa med det minste barnebarnet Uswal på to og et halvt år på fanget. Vi følger han inn i stuen, hvor Maya venter inne i mørket. Hun sitter klar oppå senga som er det mest dominerende møbelet i den lille leiligheten. På veggen henger et bryllupsbilde av et ungt, vakkert par. Den unge jenta på bildet er Mayas datter, Purnima. På bildet er hun nitten år.

Maya trekker pusten før hun tar fatt på den triste historien. Hun snakker kontinuerlig, som i en eneste lang setning. Ansiktet uttrykker dramatikk, hun veiver med de korte hendene. Stemmen høres ut som den kommer fra et sted under et helt hav av sorg. På et tidspunkt øker rytmen i fortellingen, øynene blir fulle av tårer og stemmen tykk. Det er bare fire måneder siden det forferdelige skjedde.

• Vi hadde en liten hønsegård og datteren vår pleide å passe den. Det var en kald og regnfull natt. Halv sju var det i ferd med å bli mørkt, det var både kaldt og gjørmete der ute i hønsegården, så datteren vår gikk for å skifte lyspæra slik at kyllingene skulle holde på varmen. Plutselig hørte vi henne rope om hjelp. Vi skyndte oss ut og det var da vi fant henne.

Maya gråter mens hun forteller. Alt kommer tilbake nå.  Kroppen rister av gråt.

• Vi prøvde å flytte på henne, men klarte det ikke. Ledningen som drepte henne lå hele tiden under kroppen hennes, men vi skjønte det ikke. Det varte under et minutt, så var hun ikke mer. Hun ble erklært død, selv om kroppen hennes fortsatt var varm.

Det Maya ikke forteller er at de lever i en økonomisk krisetilstand. Etter å ha blitt jaget bort fra den forrige leiligheten deres som var bygd på myndighetenes land, tok de opp et stort lån på 300 000 rupier (nærmere 30 000 kroner) for å bygge eget hus. Sidene bankene forlanger eiendom som sikkerhet for lån, er det bare et fåtall som tar lån i bank. De fleste tar opp private lån med oppimot 50 prosent renter. Nå venter de private utlånerne på sin månedlige sum. Datterens stabile inntekt er på et øyeblikk erstattet med usikkerhet og angst for framtiden. De har ingen utsikter til å betale det dyre lånet som de fikk av en vennlig nabo. De har ikke råd til å oppfylle datterens drøm om å sende barna på skole. Det er bare så vidt de har penger til mat.

Mayas far døde da hun var åtte år, en økonomisk katastrofe for familien. Da hun var fjorten, døde lillesøsteren og det var bare hun og moren igjen. Seks måneder etter søsterens død, ble Maya stiv i nakken, leddene hovnet opp og hun ble overveldet av smerter bare hun rørte på seg. Hun kunne ikke røre hodet og klarte ikke lenger å gjennomføre det ukentlige badet i iskaldt vann ved den lokale vannposten. Moren prøvde å stelle for henne, men Maya ble ikke bedre. En nabo tok henne med til et sykehus hvor de sa hun hadde polio. Da hun var 24 år gammel, døde moren. Slik gikk det til at Maya kom til Kathmandu, bært på ryggen av en nabo fra landsbyen.

Lille Uswal tar liten notis av at besteforeldrene sitter og gråter. Mens bestemoren forteller, blir gutten rastløs og begynner å krype rundt oppi senga. Maya avbryter samtalen, kommer seg ned og forbereder en flaske melk til ham. Maya kan ikke gå lenger, hun beveger seg i stedet på huk nede langs golvet. Men det gjør vondt. Uswal drikker takknemlig mens han veiver med flaska for å vise hvor flink han er som kan drikke på egen hånd. Etter at han er ferdig med flaska prøver han å holde på oppmerksomheten vår ved å skyve en liten grønn plaststol foran seg. Maya sukker og fortsetter historien:

Etter at hun kom til Kathmandu, møttes hun og Akal i en NGO for handikappede. Begge Akals føtter ble amputert etter at han tjenestegjorde i den indiske hæren som ung mann. En gang var han plassert ved grensen mellom Kina og Bhutan, hvor det var stort snøfall og veldig kaldt. Soldatene pleide å tenne bål for å holde varmen. Akal kan huske hvor vondt det gjorde i bena. Det hadde gått koldtbrann i dem. Seks måneder senere, da han kom tilbake til landsbyen, begynte kjente han igjen voldsomme smerter i bena, og doktoren mente det var nødvendig å amputere.

• Jeg har ingen flere drømmer igjen, sier Maya trøstesløst. – De er alle borte nå. Jeg skulle gjerne sett at det ble fred i Nepal, at folk kunne bli boende i landsbyene sine, at de kunne jobbe sammen for fred. Og vi skulle gjerne gjort noe for dette, mannen min og jeg…

Hun peker bort på mannen sin som akkurat har kommet opp fra rullestolen. Nå bruker han de kraftige armene sine og jumper oppå senga, hvor han setter seg ved siden av kona. Så løfter han opp Uswal og setter han på fanget. Maya fortsetter.

• Selv om livet ikke er bra, er det bedre å leve sammen i fred. Vi er bare en nasjon, men de politiske partiene krangler og slåss. De dreper hverandre, selv om vi alle tilhører samme folk. Jeg tror de prøver å gjøre slutt på dette landet.

I denne situasjonen prøver Maya og Akal å selge batikk for å overleve. Men ettersom turistene har forlatt Nepal i redsel for krigen, er det ikke lenger noe marked for suvenirer. Handikappede i Nepal har krav på 150 rupier i måneden, en symbolsk sum tilsvarende tretten norske kroner. For mange koster det mer bare å få hentet pengene. I likhet med Maya og Akal har dessuten de fleste handikappede aldri hørt om disse rettighetene.

• Folk sier til meg at jeg ikke skal gråte, men jeg klarer ikke å stoppe. Vi hadde en datter og på grunn av henne og barnebarna kunne vi ha gjort noe. Men fordi datteren vår døde, kan vi ikke gjøre noe eller drømme om noe lenger. Det siste året var det hardt for oss bare å overleve. Det meste av tiden går med på å gråte. Og slik går dagene. Vi pleide å si at penger er ikke alt i livet. Men nå synes vi ikke det finnes noe større eller bedre enn penger

Kathmandu, januar 2005. Tolk: Indira Amatya