Støvet legger seg på veien og virvler opp for så å dale ned igjen under nye dekk. Sola er på sitt heteste. Tut-tut. Sjåførene nøler ikke med å bruke hornet. De to guttene sitter bak på den skranglete tempoen (en slags blanding av moped og buss). Før den har stoppet, har de allerede hoppet av og kommer løpende. Anir og Jogova Kapardi er brødre, bare ni og ti år gamle. Etter at faren skadet benet i flom, ble de sendt til byen for å tigge av en offiser i landsbyen. Moren er død. Små skitne hender holdes fram.

• En rupi, madam, en rupi!
• Hei, hva heter dere!

Usikkerhet, de to vrir seg og klør seg under de møkkete klærne. Snørra renner under store barneøyne.

• En rupi, madam.

Anir og Jogova er bare to av mange. ILO (International Labour Organisation) antar at 250 millioner barn mellom fem og fjorten år er involvert i barnearbeid.

• Hva synes dere om å tigge, spør jeg Anir og Jogova som er ivrig opptatt av å studere kameraet mitt.
• Vi liker det ikke, men vi må gjøre det.

Storebror Anir blir plutselig livlig.

• Men gå på skole har vi i hvert fall ikke lyst til. Den lille nikker ivrig. – Nei, det har vi i hvert fall ikke lyst til.
• Hvor skal dere nå da?
• Vi skal kjøre tempo til Jodibuti og så skal vi tigge på veien.

Guttene smiler idet de løper av sted, ti rupier rikere.

Krishna jobber som assistent og plukker søppel som han selger. Han har bodd på gata i Kathmandu i tre år. Bakgrunnen hans er typisk for de som lever på gata.

• Faren min drakk og slo meg. Til slutt bandt han meg fast med ledninger og slo. Da jeg slapp løs etter det, slo jeg han midt i ansiktet så hardt jeg bare kunne, og så stakk jeg av.

Krishna slår med knyttneven ut i luften for å vise hvor hardt han slo faren midt i  ansiktet. Han smiler fornøyd. Kompisene nikker alvorlig og taust. De har ikke villet fortelle sine historier. Krishna er den eneste som vil fortelle om hvorfor han havnet på gata.

• Så tok jeg grønnsaksbussen inn til Kathmandu. Jeg kom fram klokka fire om ettermiddagen og sov ute om natta.
• Hvorfor slo faren din deg?
• Han var sint og jeg var sint fordi han pleide å slå meg.
• Har du reist til landsbyen siden det?
• Nei, aldri, ikke en eneste gang.
• Savner du landsbyen din?
• Ja. Jeg ble født i landsbyen, jeg liker landsbyen. Men nå liker jeg Kathmandu.
• Har du lyst til å dra tilbake til landsbyen?
• Nei, jeg er for lat til det.
• Det er kanskje for dyrt også?

Kompisene ler godt. Landsbyen til Krishna ligger like utenfor Kathmandu. Det koster under en krone med bussen dit.

• Nei. Det er ikke derfor jeg ikke drar.

Santosh har møtt opp sammen med sine to beste kompiser, Rabindra og Maira på tretten og sytten. Santosh er eldstemann. Han er 22 år og kraftig hjulebeint med vilt, krøllete, ukjemmet hår. På seg har han en møkkete oransje t-skjorte med et stort bilde av Britney Spears.

• Jeg sa han var for gammel for å være med i dag, men da ble han så rar i ansiktet, så jeg skyndte meg å si at det var greit, sier Rewat Raj Tumilshina, eks-gategutten som sammen med tre kamerater driver gatebarnsenteret ”Vår verden”. Rewat havnet på gata etter en episode hvor han ble slått av moren. Foreldrene kranglet mye og ble skilt da han var fem år, noe som er veldig uvanlig i Nepal. Etter mange år kom han med på et rehabiliteringsprogram og fikk støtte til å starte gatebarnsenteret ”Vår verden” hvor han selv skulle være rollemodell og hjelpe barn som levde på gata.

Santosh og Maira bestemmer seg ganske raskt for å dra til Bolka, et lagringssted for ris, korn, frukt og grønnsaker som kommer med lastebiler fra landsbyene. På Bolka er det også søppel. Søppel, søppel og atter søppel. Haugevis med søppel så langt øyet kan se.

• Se hvor du går! sier Rewat. Rundt joggeskoen min knuger en halvknust flaske. Innimellom søpla ligger det bøffelruker. Det gjelder å ha øynene med seg. Jeg ser bekymret på guttenes tynne plastsandaler idet de løper fra oss.
• Der, roper guttene begeistret. Der!

En liten jente går rundt i det skitne elvevannet og leter etter papir og plastikk. Hun har tjafsete halvlangt hår og møkkete klær og kan ikke være mer enn ti år. Den grå, giftige elva inneholder ti ganger høyere forurensning enn ønskelig og er fylt til randen med gammel søppel som flyter. Alle guttene hoster. Men mest Rabindra, den minste av dem. En ru, sår hoste. De fine støvpartiklene legger seg på lungene og kan på sikt forårsake sykdommer som astma og kreft.

Vi går tilbake hele veien til søppelsorteringanlegget og videre oppover elva til det store markedet i Kalimati. Her er det full aktivitet med boder fullstappet av de utroligste varer og selgere som skriker med flotte barytonrøster hva de har å tilby. Små, flinke barnehender sorterer de forskjellige varene inn og ut av sekker og kasser.

En eldre mann ligger på ryggen på fortauet. Han gaper og ser død ut.

• Her pleide jeg å bo, sier Rewat idet vi går forbi.
• Se, sier jeg forskrekket og peker. – Er han død?
• Nei, han bare sover, sier Rewat og ler.
• Har du dårlige minner herfra?
• Jeg hadde det både bra og dårlig her, sier han tankefullt.
• Rømte du hjemmefra?
• Ja, jeg rømte. Han blir rar i ansiktet.
• Hvor gammel var du da?
• Seks år.

Rewat blir stille. Vi blir enige om å gå og spise.

Før vi går inn i den lille fortausrestauranten er Maira imidlertid forsvunnet igjen. Rewat ser bekymret ut.

• Han er litt annerledes den gutten, sier han betenkt.

Men Maira følger oss hele tiden med øynene fra avstand. Når han ser at vi blir stående og vente på ham, dukker han plutselig opp fra intet, like fort som han forsvant.

Vi setter oss innerst i hjørnet. Så setter Maira seg ved et helt annet bord. Han nekter absolutt å spise noe.

•  Jeg liker ikke å spise på sånne steder.

Rewat ser på meg.

• Jeg vil at de skal lære sånne helt normale ting, sier han. Hvordan de skal oppføre seg sammen med vanlige folk.

Etter hvert kommer Maira likevel og setter seg tett inntil Santosh. Der legger han seg over bordet og holder hånden for munnen.

•  Hva synes dere om livet dere lever?

Guttene blir stille, de ser forlegent på hverandre.

•  Vi vet ikke helt, sier Rabindra og ser troskyldig ut. Guttene er profesjonelle tiggere og er vant med å fortelle blåøyde turister hvor elendig de har det.
• Hva synes dere om han der da? sier jeg og peker på Rewat. Maira mumler noe uforståelig med hendene langt opp i ansiktet.
•  Hva? Hva sier han?
•  Bra, sier Rabindra, som er den mest prateglade. – Han er bra.

Barna spiser. Men Maira drikker bare litt vann.

De fleste gatebarna drar aldri hjem igjen.

• Se på oss, sier Rewat og peker på kompisene sine. – Vi drar heller ikke hjem. Vi har passet på oss selv hele veien, tjent penger, skaffet oss mat og tak over hodet. Hvorfor skal vi dra tilbake dit nå? Vi drar kanskje på besøk, men det er også alt.

Kathmandu, mai 2005

Les hele artikkelen på https://www.framtiden.no/medlemsblad/utvikling/pa-egne-ben.html