Fred er alt vi trenger

Chitwan er et av de stedene som har vært vanskelig tilgjengelig de siste ukene. Men dagliglivet må på en eller annen måte gå sin gang.

Basu, den unge mannen som driver restauranten, passer den fra sju om morgenen til gjestene har gått og lagt seg sent om kvelden. Før pleide han deretter å gå hjem for å se til foreldrene sine som er gamle og ikke kan klare seg selv lenger.

  • De har ikke nok ris. Jeg må hjelpe de så de klarer seg, sier gutten med de snille øynene. – Det er kaldt og de fryser.

Basu studerer egentlig handel, men har jobbet de siste ni årene for å livnære familien.

  • Jeg må prioritere foreldrene mine nå som de er gamle. De er viktigst. Jeg skulle gjerne ha giftet meg. Men jeg må spare penger først. Problemet er bare at sjefen betaler så dårlig. 1500 rupier (170 kroner) er alt jeg tjener på en måned. Jeg har bedt om å få mer, men han sier bare nei. Hvordan kan jeg betale dere mer når det ikke kommer turister hit, sier han. Dere må ikke si noe til han. Nå vil jeg ikke spørre han flere ganger, han blir bare sur..
  • I går ble en mann skutt like borte i skogen der, sier guiden Batsjo og peker. Det er den første gangen det skjer i forbindelse med krigen her i Sauraha. Det var en fra hæren som ble skutt da han var ute og gikk alene om kvelden. Nå liker vi ikke å gå ut lengre etter at det er mørkt.
  • Han skulle ha passet bedre på, sier Mojo, den statsautoriserte guiden som alltid går i grønn ranger-uniform og kikker på fuglene gjennom en liten kikkert.
  • Hvordan det?
  • Han burde vite at han ikke skal gå alene om kvelden. Han som er fra militæret og alt. Mojo rister på hodet av slik ubetenksomhet fra en hærens mann. Basu, gutten som driver restauranten, blir trist. – Nå tør jeg ikke besøke foreldrene mine lenger.

Plutselig høres et brøl. Så enda et. Det er elefantene som kommer for å bade. Tre turister sitter oppå ryggen, klar for å få seg en dusj med snabelen. – Gi meg vann, gi meg vann, gi meg vann, sier elefanttemmeren. Men det er utenfor sesongen, vannet er for kaldt, elefanten vil ikke bade. Tirret løper den flere meter uti og før de får et sukk for seg ligger de fullstendig målløse turistene i vannet sammen med den kolossale elefanten som for anledning har lagt seg tungt over på siden og sparker med de svære bena. Turistene plasker og veiver med hendene, livredde for å havne under den tunge kolossen som synes å være helt uten styring. Elefanttemmeren hopper opp på siden av ryggen dens, mens han roper besvergelser og slår med en kjepp. Etter hvert kommer elefanten seg sakte på beina, to av turistene klatrer nølende opp på ryggen igjen. Det har begynt å samle seg tilskuere på stranda, alle som jobber på hotell og restauranter kommer for å se, det er så lite kunder uansett. De to dyvåte turistene blir nok en gang, slengt uti elva med stor kraft. En herlig befriende latter brer seg blant tilskuerne og flere kommer til.

Fergemannens kano frakter turisstene over på den andre siden av det grumsete elvevannet. Den tynne, senete mannen skyver fra med en lang stake, han står bakerst på tuppen av båten i gamle, utslitte sandaler. Hotelleiere spekulerer i tomter langs elvebredden, men ikke uten risiko. For hvert år kommer flommen. Like sikkert som banken.

Det vil si, banken er vel ikke akkurat så sikker lenger her i nabolaget. Vi må kjøre i to timer og gjennom et utall militære sperringer for å komme dit, byen heter Narayanghat. Inne i banken er det flere tungt bevæpnede sikkerhetsvakter enn både kunder og bankansatte til sammen. Maoistene har ingen stormakter til å finansiere sin krig, de må få mat fra vanlige folk, verver barna deres som soldater, lager hemmelige bombefabrikker, stjeler våpen og raner banker i stedet. Regjeringen, derimot, har tidligere mottatt støtte både fra India, USA og Storbritannia til bekjempelse av såkalt terrorisme. Men maoistene er ikke terrorister, det meste av det de kjemper for skulle være en selvfølgelig rett, helse og utdanning for alle, likhet for loven, fordeling og utjevning av rikdom og goder, slutt med all diskriminering på grunnlag av kaste og etnisitet.

Ny kveld ved bålet. Sent på kvelden begynner den runde og karismatiske kokken å fortelle historier på nepali. Når han er ferdig med en historie, ler de andre så de rister, før han begynner på en ny. Han forteller om den gangen han hadde stått og vasket kopper hele dagen og var så sliten at han til slutt falt ned fra en stige og måtte på sykehus. Senere går han over til å fortelle historier om de ulike gjestene som har vært på hotellet. En engelskmann som var her nylig, ankom i et helikopter, brukte penger som vann, til slutt var han så blakk og utranglet at han spurte de hotellansatte hva i all verden han skulle gjøre. De mente at han kanskje måtte tilbake til jobben sin i Kathmandu, at han kanskje hadde noe viktig han skulle gjort der? Han tenkte på det, ja, de hadde visst rett, men hvordan skulle han komme seg dit, uten penger? Da hadde de skrapt sammen penger og fått han på den billigste mikrobussen de kunne finne. Han kom i et helikopter og dro i en mikrobuss. De slår seg på lårene og ler en herlig latter.

Chitwan, januar 2005

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.