La det med en gang være klart: Kathmandu er på ingen måte mulig å beskrive med ord. Ta denne morgenen, for eksempel.
Klokka seks begynner showet. En ku sier «Mouuuuuuhhh» fra et eller annet sted utenfor soveromsvinduet, vi vet ikke hvorfra, den kan være hvor som helst, siden kuer er hellige og derfor kan bevege seg rundt omkring der de måtte ønske. Om det så er på gaten midt i rushtrafikken, på fotballbanen eller i en fattig bondes maisåker. Mine nepalske venner forteller meg at de kan ikke gjøre noe med kyrne, de må bare vente og be til kua har passert. Fordi hun er guden vår, sier de og ler.
Neste ting som står for tur er ringeklokkene. Dette er også noe som skjer hver morgen. Naboene våre ber for sine familier, for liv og helse mens de ofrer noen blomster og kanskje litt ris og brenner litt olje, kanskje også røkelse. Kvinnene her ber mye for mennene sine, spesielt i løpet av ulike festivaler når de bærer den røde tikaen på panna og røde armbånd som også har med deres menns lykke å gjøre. Jeg vet ikke om hinduer ber for sine koner, noen har sagt at jeg ikke skal spørre en hindu om dette.
Så vi er fortsatt i sengen, hører på kua og bjellene. Plutselig hører vi en kjent stemme, den ligner mest på Donald Ducks stemme i gamle filmer, idet den skjærer gjennom lufta. Stemmen tilhører en av de lokale selgerne på sykkel idet han utfører sin morgenrunde i nabolaget, akkurat som han gjør det hver dag. Min nepali er ikke tilstrekkelig til å forstå hva han sier, men det går omtrent slik: Poteeeeter, mais, ris, tomater og bananeeeeer, poteeeeter, mais, ris, tomater og bananeeeer, om og om igjen i en syngende tone. Denne mannen er en av flere som beveger seg på sykkel med en stor kurv fulll av ulike grønnsaker. (Hvorfor han synger og har så spesiell stemme, vet jeg ikke, det er vel et slags varemerke). Vi kan kjøpe alt mulig fra balkongen vår om morgenen: laken, skjerf, grønnsaker, frukt meloner, mango, agurk, leker, armbånd, trommer, krydder, you name it. Folk kan si hva de vil om Nepal, at det er et fattig land og sånt, men tror du disse folkene er late?
På dette tidspunktet klatrer barna opp av sine madrasser og løper ut for å leke. To av dem begynner å sloss, og det ender med skrik og hyl. Så hører vi et høyt brøl. Det er Kristoffer, vår ti måneder gamle sønn, som akkurat har våknet og som vil inn til foreldrene sine. Etter korte forhandlinger, snubler en av oss ut av senga og stønner. Etter en stund kommer jeg plutselig på noe og løper over til det største vinduet for å se. For hver dag nå er det stadig lettere å få et glimt av de imponerende toppene i Himalaya gjennom tåken.
Om kvelden, etter klokka åtte, når Kristoffer har falt i søvn og det er kullsvart utendørs, ser vi på film, koser oss med den siste sjokoladen fra vår lokale kiosk (import fra India), og er enige om at det har vært en ny perfekt dag i den grønne dalen som heter Kathmandu.
Kathmandu, august 2004
