Kathmandu, september 2004

• Se hva som skjer med landet vårt! roper en av flere tusen som har stimlet sammen foran det forhatte arbeidsformidlingsbyrået Moonlight Consultancy i Kathmandu, mens pc-er, stoler, bord, papirer, ledninger og telefoner hagler ut av vinduene.

Det hele begynte klokka åtte i går kveld da Nepal Television viste groteske bilder av de tolv nepaleserne som har vært kidnappet i Irak de siste tjue dagene, den ene med strupen skåret over, de andre skutt. Alle lå på magen med blodflekker på klærne. Dernest fulgte diverse langvarige reportasjer med hver og en familie her hjemme i Nepal. Det var hjerteskjærende scener med familiemedlemmer i dyp fortvilelse og sorg, både over tapet av en sønn og over en usikker fremtid uten det som for enkelte var hoveforsørgeren i familien. En mor hadde lagt seg ned for å dø og måtte ha hjelp til å få i seg næring. Vær varsom-plakaten ble på ingen måter fulgt.

De drepte nepaleserne er uskyldige fattige som har søkt jobber i utlandet for å brødfø sine familier her. De kommer fra den aller fattigste delen av befolkningen, hver fra ulike områder i Nepal. Formidlingsbyrået som sendte dem for å jobbe i Jordan, senere i Irak, er svært upopulært her i Kathmandu. Fattige folk som har betalt store honorarer for å få arbeid gjennom byrået, har vært henvist til endeløs venting uten å få jobb. Disse tolv trodde de skulle jobbe i Jordan, men ble senere sendt til Irak for å jobbe der illegalt. Derfor har hele Nepal vært engasjert i deres skjebne, siden  de ble kidnappet av den islamske militære organisasjonen Ansar al-Sunna rett etter å ha passert grensen til Irak for kort tid tilbake.

Allerede etter Nepal Televisions sending i går kveld burde jeg ha skjønt at dette ikke ville gå bra. Klokka ti i går kveld starter det med steinkasting utenfor det nevnte arbeidskontoret som ligger i Lalitpur ikke langt unna der vi bor. I dag tidlig fortsetter det med opptøyer over hele byen, bildekk i gatene blir satt fyr på for å stoppe trafikk og folk demonstrerer sorg og raseri over de tolv drepte. Sinnet rettes ikke bare mot byrået som formidlet jobbene, men også mot regjeringen som opprørerne mener har gjort for lite for å få de kidnappede løslatt og for deres familier.

Ved elleve-tiden i formiddag ser vi røyk fra rundkjøringen her i Jewalakhel og Gard går for å se hva som skjer. Noen har plassert dekk i veibanen og satt fyr på dem for å hindre trafikken. Der og da blir Gard tilfeldig vitne til at en gruppe mennesker bryter seg inn i arbeidskontoret og begynner å kaste utstyr ut av vinduene, pc-er, bord og stoler, mens det singler i glass, og folkemengden utenfor roper i raseri. Gatene er fulle av mennesker, flere tusen til sammen, idet han etter en stund blir engstelig av den opphetede stemningen og skynder seg hjemover.

På dette tidspunktet er jeg hjemme og synes vagt jeg kan høre noen lyder i det fjerne, det høres ut som et kor. Jeg blir bekymret for Gard og ringer kontoret som jeg ikke har kommet meg til i dag fordi alt var stengt og alle transportmidler stoppet. Det er bare noen få som har kommet seg på jobb. Jitendra advarer meg og forteller at det er uroligheter over hele Kathmandu, bildekk i fyr, hærverk og ildspåsettelse av butikker og kontorer. Opprørere har ødelagt en moské i en park i sentrum.

• Du må bli hjemme. Ikke gå ut. Ikke gå, insisterer han før vi legger på.

Imens er Gard i begivenhetenes sentrum bare et par hundre meter borte i Pulchowk. Han oppdager plutselig at han må forbi den rasende folkemengden for å komme seg hjem. En pc kastes ut gjennom et vindu med voldsom kraft og folkemengden brøler. Så følger bord, stoler, papirer, kabler, telefoner. En politibil kjører forbi, men stopper ikke. Forståelig kanskje, siden sannsynligvis flere hundre tar del i opptrinnet, mens over tusen ser på. Folkemengden jubler idet politibilen passerer uten å stoppe.

• Se hva som skjer med landet vårt, sier en mann med intens blikk henvendt mot Gard.
• Du burde ikke være her.  Kom deg vekk fort!

Gard stirrer ned i bakken mens han går rolig og forsiktig forbi den hissige folkemengden. På vei hjem møter han en syklende far som han ikke rekker å advare før han har passert. Mannen fortsetter 100 meter før han snur, han også.

• Jeg har aldri sett at folk har gått berserk før, sier en fortumlet Gard idet han kommer hjem.
• Folk som jubler når noen hiver en pc ut av vinduet.

Det er da jeg ringer den norske ambassaden og sier at folk må holde seg inne. På ambassaden sier de at de akkurat har begynt å ringe rundt.

• Vi har vel ikke kommet til dere enda, da, sier de. Det føles i hvert fall betryggende at vi har oppfattet situasjonen likt og at ambassaden er orientert. Jeg forteller hva Gard har sett og vi får streng beskjed om å holde oss unna.

Kort tid senere ringer telefonen, det er mannen til hushjelpen vår, Tirta, med en engstelig liten datter gråtende i bakgrunnen som sier at hun må komme hjem. Hun gjentar flere ganger et ord på nepali som jeg senere skjønner må bety portforbud. Fra klokken to settes hæren inn og da skyter de på alt liv i gatene, forklarer hun og gestikulerer med armene, før hun setter på pizzaen og går hjem. Hun er veldig liten og vi ler litt nervøst av at hæren neppe kan finne på å skyte på henne, før vi tar farvel.

Snart roer ting seg , vi ser (og hører!) helikoptere sveipe over nabolaget, og folk som skynder seg hjem med matvarer til klokken to. Vi blir enige om at neste gang skal vi hamstre matvarer på forhånd. Ingen vet hvor lenge det kan vare, kanskje er alt som normalt igjen allerede i morgen.